Fra sidelinja:

Hvordan bare være?

Spaltist Stein-Gunnar Bondevik har sett nærmere på DNs spalte «På nattbordet».

SCROLL, SCROLL: Vi er en livsform som har gått fra å være noenlunde fri, til overvåket og asosial, skriver spaltist Stein-Gunnar Bondevik  Foto: Illustrasjonsfoto: Jan Haas / NTB scanpix

nyheter

Avisen Dagens Næringsliv har en berømt spalte som heter «På nattbordet», hvor en belest kvikkas i redaksjonen ringer kjente og ukjente mennesker for å høre hva de leser før de sovner. De færreste svarer som sant er, at de forsyner Silicon Valley med enda mer snacks om livet sitt.

I stedet tar de seg på tak og fremsier en boktittel, og da ender vi som regel med nok en bok om endringsledelse, siden alt som kjent går så fort for tida. Som en dame i spalten her om dagen sa: Jeg elsker fortellinger om hvor vi er om ti år og slike ting.


Fra sidelinja:

Den forunderlige oljedebatten

Å forholde seg til den norske oljedebatten kan saktens være litt krevende for en helt vanlig person.


I det hele tatt virker «Hvordan ditt, hvordan datt»-bøker å være langt det foretrukne blant DNs foretrukne. Amerikanerne er forbildene her, å skrive hvordan-bøker er en hel industri og en sjanger alene – og fungerer fordi det treffer en kultur der streben etter å bli noe annet, noe nytt, noe stort og rikt aldri tar slutt.

Jeg fikk en gang boka «Hvordan bli milliardær» i julegave hos en venn. Vi er fortsatt venner, men har sluttet med julegaver.

Den oppvakte næringslivsleser, særlig de som leser mellom linjene, oppfatter muligens at den beleste oppringer gjerne skulle sett at flere kunne begitt seg ut på kvalifiserte diskusjoner om Jon Fosse eller Maja Lundes siste verk – det var liksom derfor man ringte.


Fra sidelinja:

«Finnmark underpresterer ikke. De har overprestert i 75 år»

Den skal være både hode- og hjerteløs som ikke blir berørt av de historier fra frigjøringen av Finnmark som har strømmet mot oss de siste dagene i forbindelse med 75-årsmarkeringen.


I stedet ender en opp med å prate om hva folk leste som barn, eller skulle ha lest om de hadde tid. Den nevnte fremtidsdamen avsluttet sitt intervju med å si: Jeg er 42 år, jobben min er ikke å lese bøker.

Det er noe urovekkende ved denne spalten, for den fanger tidsånden på veldig presist vis. Den forteller om et folk som arbeider stadig mer, som er villig til å ta begrep som transformasjon og risikohåndtering med seg i senga, som hele tiden vil vise sin flinkhet og villighet til å strekke seg mot nye profesjonelle mål, og som, i den grad det hender at de overgir seg til de reneste kulturelle forlystelser og leser en roman, ikke klarer å skjule sin glede over at de samtidig øker sin kulturelle kapital.


Fra sidelinja:

«Skal Isaksen fratas retten til å mene noe om naturmiljøet i Finnmark fordi hun nå bor i Oslo?»

Det er den koloniserte nordlendingen i meg som napper i ryggmuskulaturen. Den delen av meg som hater å bli fortalt fra Oslo hva vi får lov til og hvor vi skal, skriver spaltist Stein-Gunnar Bondevik.


Alt har en hensikt, man implementerer tiltakene i sine livs strategiske planer.

Samtidig lever vi vegg i vegg med medborgere – det er flere hundre av dem hvert år, av begge kjønn, i alle aldre – som ikke engang klarer å være. Langt mindre være på vei. En omsorgsperson jeg snakket med her om dagen sa at hun hadde sluttet å si at folk velger å gjøre det slutt – de kommer til et punkt der de ikke har et valg.

Det er som å få sleng på bilen i høy fart, du gjør det du kan for å rette den opp, men noen ganger går det bare ikke.


Fra sidelinja:

Utsikt fra et dekkhotell

Jeg vet det høres gammeldags ut, men en mann skal liksom kunne et eller annet. Kvinner også, for den saks skyld, men nå snakker vi om menn.


Jeg er overbevist om at det fins en klar sammenheng mellom idealet om å bestandig være på vei, og det å ikke klare å være i det hele tatt. Og jeg tror det kunne vært godt for oss å ta ned ambisjonene litt. Nye begrep som livslang læring, sammen med «endring er det nye normale», er arbeidslivets nye mantra, og kan for noen høres forlokkende og spennende ut, mens det for andre er et mareritt.

Jeg hadde en gang en ansatt som på den delen av medarbeidersamtalen som heter karriereplanlegging sa det rett ut: Jeg trives godt med de oppgavene jeg har, kan jeg ikke bare få lov til å fortsette med det?


Fra sidelinja:

Det fjollete ved det forflatede

Jeg har ingen forståelse for hvordan en presumptivt voksen person i VGs redaksjon skal kunne konkludere med at det er greit å referere til utenriksminister Ine Eriksen Søreide som UD-Ine. Det er respektløst og barnslig.


Det er ikke bare på nattbordet og på jobb vi sliter med livslang væring. For egen del kan jeg si at jeg har sluttet å gå på besøk til folk. Det vil si, jeg møter folk, men ikke på det jeg vil kalle for besøk. Vi møtes til organiserte avtaler i helgene, avklart lang tid i forveien – det ligger i kalenderen.

Men kveldsmat hos naboen en tirsdag aften, eller ettermiddagskaffe hos en kompis helt uten forvarsel, det er det helt slutt på. Spør meg ikke hvorfor – jeg synes det ville vært kjempehyggelig om det skjedde, men det skjer bare ikke.

Boka «Sapiens» av Yuval Harari snakker om hvordan mennesket mange ganger i historien har foretatt endringer i sine praksiser som åpenbart ikke var av det gode, men som likevel skjedde.


Fra sidelinja

Hvorfor kan ikke jeg samisk?

Nei, det er ikke samisk nasjonaldag nå, dette er ikke et årlig festskrift for å feire samhørighet i fortid og fremtid med etnoromantisk tilsnitt. Det er bare et enkelt spørsmål, en undring: Hvorfor snakker ikke jeg, som er født og oppvokst i Norge, til og med i Nord-Norge, et eneste ord samisk?


Om vi nå skal forlate en livsform som for en generasjon siden var noenlunde fri, balansert og sosial til å bli overvåket, konstant arbeidende og asosial er ikke godt å si, men særlig fristende virker det jo ikke. Det burde jo kunne gå an å se på folk når man sitter på bussen uten å bli stemplet som psykopat.

Vi får våge å tro at dette er en endring som likevel ikke skjer. Fordi folk våkner og vil være sammen, fordi folk vil lese bøker av ren lyst og fordi vi gjenoppdager verdien av å bare være.

Målet må være at fremtidige gjester hos «På nattbordet» en dag kan si at det eneste som ligger der er undertøyet til min kjæreste. Og la det bli med det.