Det ynkelige Trondheim-syndromet

Arbeiderpartiet sliter. Når de midt oppi all elendigheten opplever at etablerte og tiltrodde kvinner i partiet trekker seg ut av rikspolitikken, er det de faktiske konsekvensene av hvor elendig Giske-saken er håndtert vi ser.
nyheter

Det ser nesten ut til at både partiet selv og deler av norsk presse har blitt offer for en variant av stockholmsyndromet. Trondheimsyndromet er et ganske ynkelig skue.

Å være negativt innstilt til, enn si motstander av, seksuell trakassering er overhodet ikke synonymt med at man sogner til ei eller annen fløy i Ap. Det er faktisk fullt mulig bare å mene at det er totalt uakseptabelt, og at gjentatte utøvinger av aktiviteten per definisjon gjør deg uskikket til å ha høye politiske verv, uansett parti. Så får Aps ve og vel være en annen diskusjon.

Konsekvensene av Bar Vulkan-saken ble et hardt og berettiget oppgjør med pressens rolle i Giske-saken. VG måtte gå kanossagang og gikk i skytteltrafikk mellom andre riksmedie-redaksjoner for å legge seg todimensjonalt paddeflate. En intern rapport med massiv selvpisking ble laget, PFU felte for fote og journalisten som var arkitekten bak Vulkan-saken ble permittert og forsvant siden fra journalistikken.

Frp og Ap var de som fikk flest Metoo-skjeletter ramlende ut av diverse skap, og oppmerksomheten rundt Trond Giske ble straks den største saken av alle. Han stod, pikant nok, midt i en pågående maktkamp i landets største parti, og med svake meningsmålinger, og tiltagende murring rundt en partileder som selv i opposisjon lot til å slite med appellen til grasrota, var det selve sjefsstolen, og reelle muligheter for en potensiell statsministerpost, som vaket i horisonten.


Kommentar

Siste runde med Giske

Trond Giske prøver nå å skrive om historien om hvorfor han mistet sin makt og sine posisjoner i politikken. Det bør han verken få lov eller hjelp til.


Giske var og er en av de største profilene i partiet. Leder i AUF, nestleder i moderpartiet, flere statsrådsposter og allerede 23 år som folkevalgt på Stortinget. I tillegg har han i flere tiår vært et av partiets sterkeste kort i debatter. Fryktet og respektert både internt i Ap og eksternt blant politiske motstandere.

Derfor smalt det mye høyere rundt ham enn det gjorde i sakene rundt Kristian Tonning Riise, Ulf Leirstein og flere andre og mindre profilerte navn i politikken. Da varslene mot Giske kom, utløste det derfor et ras av kaos, både i mediene og blant folk flest, som det heter. Fordi han er den han er.

I ettertid kan man, all virak og påkjenning for de involverte til tross, si at Bar Vulkan-saken var en gave til Trond Giske selv. Plutselig handlet all oppmerksomheten rundt hans person om at det var han som var offer, at det var han det var synd på, at det var han som virkelig var den skadelidende parten.

Midt oppi dette kom boka fra Giskes kone, som skulle fortelle den fulle og hele sannheten om hva som egentlig hadde skjedd. Ikke bare hvordan det hadde vært å stå sammen som ektepar og familie i stormen, men også hva hun mente hadde skjedd og – ikke minst – ikke hadde skjedd. Med Trond Giske selv som uhildet vitne og sannhetskilde.

Det tok ikke lang tid før man begynte å diskutere om dette nå egentlig var så ille. Under mediekonferansen Svarte Natta i Tromsø tidlig i november i fjor nådde den kollektive selvpiskingen norske medier.


Kommentaren

«Er det ikke nok griseri nå?»

Har #metoo gått for langt? Er det nok nå? Skjer det ikke noe annet i verden?


VG, TV2, Trønder-Avisa, Stavanger Aftenblad og en rekke andre aviser satt ringside da det var klart for Giske-show, der han foran flere hundre journalister ga mediene skylden for at han hadde trukket seg på ubestemt tid. «Den tøffe tiden» handlet nå om Giske selv, og ikke ofrene for det som hadde forårsaket den tøffe tiden. Samtlige av de ovennevnte skrev og legitimerte det rammeskjeve narrativet.

Allerede i desember skrev Dagsavisen-kommentator Jo Moen Bredeveien den bisarre kommentaren «Kanskje vi trenger Trond Giske?», med ingressen «Han som har klådd på damene kan være den politikeren vi trenger». Litt sånn, skal vi lage politisk omelett, får vi jaggu tåle at det knuses noen egg, herunder unge kvinner i partiapparatet. Har vi virkelig kommet dit? Det kan åpenbart se slik ut.

Så la oss bare minne hverandre på hva kortversjonen av hele Giske-saken er, for det var vitterlig ikke bare uskyldige guttestreker: Det var partileder Jonas Gahr Støre som selv som ba Giske trekke seg fra sine verv, fordi det forelå flere alvorlige varsler mot ham – to av varslerne sto sågar frem under fullt navn – som var direkte knyttet til seksuell trakassering, upassende oppførsel og brudd på partiets interne retningslinjer.

Det burde strengt tatt holde, men det er åpenbart ikke nok. Så lenge Arbeiderpartiet ikke går tilbake på sine egne konklusjoner, men holder fast ved at Giske hadde misbrukt sin makt til å trakassere flere unge kvinner, attpåtil kvinner i deres egen organisasjon, er det nettopp dette Giske må konfronteres med hver eneste gang han strekker seg etter maktposisjoner i partiet. At han hadde misbrukt den tilliten velgerne og partiets landsmøte hadde gitt ham.

At Giske ikke har brutt loven er heller ikke det samme som at det han gjorde var greit. Man kan gjøre mye ugagn og faenskap med loven i hand, uten at dette er ensbetydende med at det som har skjedd er akseptabelt eller hva man kan forvente av en person med stor reell og symbolsk makt. At det pågår en maktkamp i Ap er jo noe som skjer på daglig basis, hele året. Og det er heller ikke noe som avtar når meningsmålingene peker jevnt nedover.


Kommentaren

«Nå er jeg drita lei av elefanter»

Det siste vi trenger nå er enda flere bortforklaringer. Alkoholen er ikke problemet. Den er bare drivstoff til utysket.


Og nå er han på full fart inn i maktens korridorer igjen, først som ny fylkesleder i Trøndelag Ap, og ingen blir heller sjokkert om han stiller som toppkandidat til neste stortingsvalg. Parallelt med dette kommer altså meldingene om at stortingsrepresentantene Marianne Marthinsen og Jette Christensen, to høyt tiltrodde og potensielle personer til høye verv i partiet, gir seg og trekker seg ut av politikken. At Giske-saken er vesentlig for avgjørelsene synes åpenbart i uttalelsene. Varsleren Sunniva Andreassen har partiet mistet for lengst.

Arbeiderpartiet må ikke kvitte seg med Giske-saken, slik Dagsavisen skriver på lederplass onsdag. Denne saken må derimot hamres ned i partiets interne statutter som et eksempel på hvor elendig partiet håndterte en intern varslingssak. Hvor vage, feige og nølende de var, og hvordan de selv indirekte var med å bidra til at hele saken feilaktig ble kokt ned til å fremstå som en intern maktkamp.

Hvis Trond Giske nå blir stående igjen som moralsk vinner, på ny vei inn i høye verv i landets største parti, har både Ap, norsk politikk og landets medier sovet i timen. Og da kommer det heller ikke til å bli enklere å rekruttere kvinner inn i politikken i tiden fremover.