Fra sidelinja:

Trenger vi snorklippere?

Hva er ikke større for en politiker, uansett nivå, enn å få være den som for evig og alltid står som snorklipper når brua skal åpnes?

SNORKLIPPER: Snorklipping er en populær gren blant politikere – også for statsminister Erna Solberg,  Foto: Terje Bendiksby, Scanpix

nyheter

Det er mye som blir annerledes i etter-koronsk tid. Ikke alt blir til det verre, himmelen over Beijing og New York kan nå beskues i all sin blåhet, det er da noe. Men det som helt sikkert blir verre er det norske statsbudsjettet, og her om dagen hørte jeg noen garantere at det er siste gang på lenge at vi vil se politikere som lover 1000 milliarder til samferdsel.

SPALTIST: Stein-Gunnar Bondevik 

Mest sannsynlig vil denne løftet, gitt av regjeringen i forbindelse med fremlegging av Nasjonal Transportplan i 2017, måtte revideres kraftig. Da er det fristende å spørre: Er det så farlig?

Vi har et underliggende problem her i landet hva angår samferdselspolitikk. Hovedproblemet er at alle skal ha. Det sekundære problemet er at alle tror at alle andre får, bare ikke vi. I den grad vi kan snakke om en tillitskrise i norsk politikk, så må det være akkurat denne.

Derfor sender vi våre politikere fra kriker og kroker i Norges land til hovedstaden hvert fjerde år med ett eneste oppdrag, egentlig, og det er å skaffe oss en vei, ei bru eller en tunnel. Helst alle tre. Det viktigste er ikke hva det skal brukes til, bare vi får vår del av samferdselsbudsjettet.

For hva er ikke større for en politiker, uansett nivå, enn å få være den som for evig og alltid står som snorklipper når brua skal åpnes? Snorklipperen kvalifiseres gjerne gjennom sin innsats som maktpolitisk akrobat, eller for lang og tro tjeneste for en eneste sak – altså brua – og hylles av korps og ordfører og et takknemlig øyfolk som endelig kan be fergemannskapet ryke og reise for alle de år med autoritær dirigering og huting og hetsing.

Norsk samferdselspolitikk har alltid vært en krigsskueplass, men ble skrudd opp noen ekstra hakk etter at det gikk opp for folk hva Kjell Opseth hadde fått til for heimfylket sitt da han lagde nøkkelost av Sogn og Fjordane på 80- og 90-tallet. Men helt til himmels gikk det ikke før noen enda større luringer på Vestlandet klarte å få et slags gjennomslag for en ubegripelig tøvete idé, også kjent som Fergefri E39.

Konseptet går i all enkelhet ut på at det nå har blitt helt maktpåliggende å kunne kjøre fra Trondheim til Kristiansand uten å ta ferge. Det skal være så viktig å få dette til at vi alle skal betale 340 milliarder for at det skal skje. 340 milliarder. Mine innvendinger til prosjektet får ikke plass på en avisside, men la oss ta kortversjonen: Det går allerede fergefri vei, en kortere og raskere en, mellom Trondheim og Kristiansand.

Da vestlandske lobbyister hadde fått viljen sin, var det Jens Stoltenbergs store glede å lansere galskapen i 2013. Siden da har Fergefri E39 blitt selve symbolet på at norske samferdselsbudsjett er et bunnløst sluk, og blitt selve referansepunktet på hva man kan få til bare man tenker stort nok. Det er ikke så nøye hva slags problem saken skal løse.

Her nord skapte Fergefri E39 nesten panikk i befolkningen, hva kan vi finne på som matcher dette? Vi har sett en fantasifigur på tegnebrettet som har fått navnet Ytre Kystriksvei i Troms, som visstnok skal redusere transporten mellom Finnsnes og Tromsø til en time. Så har vi selvsagt sett planene om forlengelsen av jernbanen i Nord-Norge, riktignok bare til Tromsø, en «idé» som har høstet stor åtgaum – halvveis fordi vi tror vi gjerne vil kjøre tog, halvveis fordi det vil sikre oss vår del av kaka.

Ytre kystriksvei til, eller fra, Finnsnes hadde vært fint for meg, det ville gjort kjøreturen til hytta 1,5 timer kortere. Likevel klarer jeg ikke for mitt bare liv å kjenne på en begeistring. For det første, akkurat som på strekninga Trondheim-Kristiansand: Det går allerede en fin vei mellom Finnsnes og Tromsø. Om vi utbedrer den og får vekk 60-sonene trenger vi snart ikke å stoppe på Vollan lenger, så fort vil det gå.

For det andre, og det er det viktigste, vil det koste enorme summer å gjennomføre så lange fjordkryss. Ikke bare i byggekostnader, men til drift. Til evig tid. Dersom vi samtidig tar inn over oss at den eksisterende veien ikke forsvinner, den skal fortsatt brøytes og asfalteres, så kommer dette altså oppå det eksisterende veinettet. Skal vi virkelig bare bryte på med nytt, nytt, nytt? Pengene kommer ikke fra himmelen, de kommer til syvende og sist fra vår egen lomme.

Jeg ønsker meg to trekk ved morgendagens samferdselspolitikere: evne til nytenkning, og blikk for vedlikehold. Nytenkningen kan komme i form av mot til å bryte med forventningen om at det eneste som teller er nye milliardprosjekt som lukter asfalt. Kan det være at det fins smartere måter å løse problemet på en å lage nok en vei? Vi har en lang tradisjon for båter i dette landet, for eksempel, noen ganger kan det være vel så smart å ro over fjorden som å kjøre rundt den.

Blikk for vedlikehold har vært mangelvare, kanskje særlig i nord, så lenge jeg kan huske. Hva om våre politikere en dag sa at vi har nok veikilometer, nå skal vi sørge for at de vi har blir kjørbar og brei nok, det er oppgaven.

Så kan vi enten kvitte oss med snorklippere, eller lære opp nye snorklippere til å synes det er vel så kjekt å gjenåpne en oppgradert vei som å åpne en unyttig en.