Fra sidelinja

Den nye høyhusplanen – på sviktende grunnlag

Tromsø ikke kan karakteriseres som en europeisk bytype.

HALIFAX: Ron Røstad mener Tromsø har mer til felles med Halifax i Nova Scotia enn europeiske byer som Stockholm, Oslo og Trondheim.foto: Michael Sprague/Flickr 

nyheter

Forslag til ny Byform-, høyde og høyhusutredning samt sentrumsplan er ute på høring. Endelig vil Tromsø kunne få forutsigbarhet i sin behandling av høyhus.

Det betyr at vi kan få et robust fundament bygget på solide prinsipper som vil ha gyldighet i mange år fremover. Et grundig og godt arbeid er blitt gjort, men bemerkninger må til.

I flere tiår har Prostneset vært sett på som et sted for større høyder, gjerne i en klynge. Den nye strategien er å bygge lavere i sentrum og høyere i utkanten, med enkeltstående høyhus rett utenfor eller i utkanten av sentrum. Klynger skal unngås.

Strategien begrunnes med et ønske om å «vektlegge en europeisk bytype». Allerede her går det galt, siden Tromsø ikke kan karakteriseres som en europeisk bytype, slik den defineres i planen.

SENTRUM: Tromsø sentrum sett fra Tromsdalen.   Foto: Ronald Johansen

Europeiske byer fikk vanligvis sin bykjerne lenge før den industrielle revolusjonen. Ofte med smale, kronglete gater og lavere hus, som Gamla Stan i Stockholm. Utenfor det kom rette, regulerte gater og murgårder på fire til seks etasjer, slik som Grünerløkka i Oslo. Utenfor det igjen kom høyhusene, som Tillerbyen i Trondheim eller La Défense i Paris.

En annen bytype som omtales i planen, er den nordamerikanske.

Den karakteriseres med et lite, tett og urbant sentrum preget av høyhus og eldre bebyggelse fra 1800-tallet og ut, som i Tromsø. Rundt sentrum er det lettere eneboligbebyggelse, som i Tromsø. Da europeiske byer hadde flere hundre år gamle kvarterer, luktet det ferskt tømmer i nybyggerbyen Tromsø, slik som i USA og Canada.


Fra sidelinja:

«Mens byen bygges, legger byplanleggerne andre planer»

Skulle det finnes et mønster, er det at høyhus som tar viktige siktlinjer kan regne med å få ja fra politisk eller administrativt hold, skriver spaltist Ron Røstad.


Vår bytype ble bygget på et territorium der byer aldri hadde eksistert før. Det meste av veksten kom etter andre verdenskrig. Etterkrigstiden førte også til at sentrum ble evakuert. Amerikanske småbykjerner er for det meste avfolket, og i Tromsø sentrum sank innbyggertallet med mer enn 80 prosent på noen tiår.

Tromsø har et par dobbeltgjengere, men ingen i Europa. Halifax i Canada er så likt Tromsø at jeg kunne pekt på et oversiktsbilde over Halifax, og si: Her bor jeg! Og du hadde funnet fram til min Tromsø-adresse.

Og likevel skal Tromsø karakteriseres som en europeisk by.

SPALTIST: Ron Røstad 

For å oppnå forutsigbarhet må begrunnelsen for planen holde mål over tid. Det er lett å tenke seg at ideen om europeisk by blir forlatt, siden den er feilaktig, og den er vanskelig å forsvare mot utbyggere som peker på realiteten, nemlig at vi har en typisk «nordamerikansk» by.

Det er også noe med hvordan byutvikling snakkes om i utredningen som jeg merker meg.

Utredningen tar for seg byformen, og hvordan den skal utvikles videre. Det snakkes som om vi skal møblere en stue, hvor fokus er estetikk og volum i et landskap. Men høyhus er ikke pyntevaser som kan plasseres der de tar seg best ut.

Høyhus er én av flere mulige måter å løse en utbygging på. Noen ganger er høyt det beste, av hensyn til estetikk, utsikt, lys, funksjonsbehov og skyggeforhold samt tomtepriser. Andre ganger ikke. Dette samsvarer ikke nødvendigvis med hva som passer et byideal som begrunnes i volum-estetikk.


Sett fra sidelinja

Skandalen på Storhaugen

En rad av uheldige omstendigheter? Eller en elementær mangel på profesjonalitet og forretningsskikk?


Jeg savner en byforståelse som viser at byen er en levende organisme, som kan trives eller vantrives. Der husene ikke er døde volumer, men uttrykk for en uendelig kompleksitet, nærmest som et levende vesen. Når et sentrum virkelig lever, er det fordi næringslivet trives. Sentrumsdød er aldri noe annet enn næringslivet som vantrives.

Men, planen kommer ikke inn på den økonomiske logikken ved byutvikling. For meg er det en gåte hvordan utbyggere kan tjene penger på å bygge tre etasjer på den ene sentrumstomta, men må rage mange etasjer over naboen for å gå i null på en annen tomt. Dette er virkelig noe å komme til bunns i, for dette legger premissene for hva som går an.

Det er snakk om to eller tre nye høyblokker på opptil 13 etasjer som vil få nei med den nye planen. Disse ekstra etasjene gir en minimal økning i areal for sentrum, og samtidig en dramatisk endring av byprofilen. Men ofte er de ekstra etasjene nøkkelen for at et større kvartal med eldre og lavere bebyggelse får sin sterkt tiltrengte oppgradering. Slik som Tempo-kvartalet eller kvartalet ovenfor Verdensteatret.

Planen må lokke og lure investorer inn i sentrum, som trenger oppussing og utbygging av åpne tomter. Og da må økonomien tas med i vurderingen. Ordet økonomi er ikke nevnt i planen. Næringsliv er ikke nevnt i planen. Næring er nevnt én gang.

Det er tross alt næringslivet som skal bekoste utviklingen. Bare spør folk i næringslivet i sentrum hva de synes om planene. Eller om de føler seg forstått av kommunen. Svaret, fra de jeg har snakket med og hva jeg har hørt, er et definitivt, rungende nei. For å si det pent.