Fra sidelinja:

Snart kommer vel både barner, brøder og taker

Det er kanskje ikke så viktig for folk, dette her. Det burde kanskje ikke vært så viktig for meg heller, og for all del, intetkjønn ubestemt form flertall kommer etter både klima, likestilling og fred i verden. Men likevel har jeg bestemt meg for å kjempe.

SPALTIST: Stein-Gunnar Bondevik.   Foto: RONALD JOHANSEN

nyheter

Det må ha vært omtrent midt på åttitallet at jeg var på bytur til Tromsø og prøvde ei bukse i en butikk på Tempohjørnet. For én gangs skyld var buksa for stor, hvilket fikk den kule byguten bak disken til å utbryte: Dævven, æ tror den jeansen e en size for groß.

Finnsnesværingen glemte nesten hele buksa, og ble bare stående og betrakte den språkbegavede bukseselgeren mens jeg sakte gjenopplevde det jeg nettopp hadde hørt. Dæven med to v-er var helt nytt, i våre områder var det jo helst en lang æ som var standard talemål. Dessuten var æ-en nærmest ikke til å kjenne igjen, den kunne minne om en ø, i beste fall en e. Dernest, der jeg forventet en u i trur kom det en slags mellomting mellom en u og en halvkvalt o, som jeg seinere har skjønt var en o, tromsøværinger trur ikke, de tror.

Men hovedårsaken til at jeg hengte meg opp i denne forfriskende setningen var nok den ulykksalige blandingen av norsk, engelsk og tysk. For de mindre språkinteresserte bør det kanskje opplyses at fyren mente at jeansen, altså dongeribuksa, var en størrelse for stor. Noe slikt hadde jeg aldri hørt før, selv om vi hadde både kino og TV der jeg kom fra. Om jeg kjøpte bukse til slutt, husker jeg ikke, besøket står først og fremst for meg som en slags språklig oppvåkning, den typen skjellsettende opplevelse som avgjør livsvalg.

35 år og et hovedfag i språkvitenskap senere, har jeg fortsatt glede av å lytte på ungdommens språkbruk. Eller glede og glede, siden jeg har bikket 50 har jeg selvsagt begynt å få det samme gammelmannsproblemet som alle andre, nemlig at jeg irriterer meg over ting så altfor lett. Jeg gjør det jeg kan for å motvirke det, men det virker som en tapt kamp.

I denne omgang skal jeg la skjøkken og skjede ligge, ungdom som har tatt dette inn i språket får nok tyn som det er. Jeg skal heller ikke smøre nordnorsk ungdom inn i blekk fordi de har snobbet seg vekk fra palataliseringen, det er liksom ikke fint nok å si baill eller haind lenger. De skal heller ikke, denne gangen, få unngjelde for at de har latt vår kjære, trykksterke, nordnorske e i stikken, tel blir til, spell blir spill og (nå stiger adrenalinet igjen) fesk blir fisk. Det siste er klart verst.

Men altså, vi lar de greiene ligge denne gangen, og konsentrerer oss i stedet om en helt annen sak, nemlig den allmenne forflatingen av bøyningen av substantiv, intetkjønn ubestemt form flertall. Vent litt – ikke slå av mobilen aller klapp igjen avisen fordi du får mareritt om din gamle norsklærer – hør heller på denne lille historien her: Jeg var i et bryllup for noen få år siden, og overhørte noen ungdommer, av typen Risør, som skulle hjelpe til å reorganisere bordene før dansen. Da sa en av dem: «Hvor mange border skal vi sette sammen?». Ett bord, flere border, der altså.

Jeg kunne ha klikket der jeg sto, enda jeg den gangen bare var i slutten av 40-årene. Men jeg gjorde ikke det, jeg beit det i meg, samtidig som jeg visste at jeg måtte komme tilbake til denne saken på et senere tidspunkt, det var for alvorlig. Dermed begynte jeg en stille, innbitt krig mot unødvendige -er i slutten av intetkjønnsord, og har oppdaget at det i denne øvelsen ikke bare er ungdom som synder, det er hele befolkningen.

Folk vasker vinduer, enda det holder lenge å vaske vindu. Folk jobber på kontorer, selv om man får gjort like mye på sine kontor. Noen utmerker seg ved å flytte papirer, men burde kanskje flyttet på noe annet enn papir. Så er vi visst begynt å sende brever, starte firmaer, jobbe i departementer og sove på hoteller. Sånn kunne jeg holdt på, folk sier det utroligste. Jeg blir ikke overrasket om jeg snart får høre brøder, barner og taker. Hvorfor ikke, liksom?

I nord er vi heldigvis forhindret, på grunn av en fortsatt noenlunde intakt dialekt, i å ta dette fullt ut i bruk i talemålet. Vi har jo ikke -er men -a i ubestemt flertall i hankjønnsord, for eksempel guta og koppa, som vi noen ganger tar med oss over i intetkjønn og sier selskapa, motiva, selv om det holder lenge med selskap og motiv. Men i skriftspråket er vi like ille som resten.

Det som er tyngst å takle for språklige surgubber er at til tross for det åpenbare språklige forfallet disse endingene representerer, så er de fleste faktisk lov å bruke, særlig i bokmål. Språkrådet har ingen ryggrad i dette spørsmålet, og lar folk holde på. Til og med border, som jeg var sååå nær å latterliggjøre de stakkars Risør-ungdommene for, er lov.

Border. Det er selvfølgelig de hersens danskene, et folk som overhodet ikke skjønner seg på intetkjønn og kjører -er over det hele, som forårsaker elendigheten. Hadde vi holdt oss til nynorsken hadde vi hatt mye stiligere intetkjønn.

Det er kanskje ikke så viktig for folk, dette her. Det burde kanskje ikke vært så viktig for meg heller, og for all del, intetkjønn ubestemt form flertall kommer etter både klima, likestilling og fred i verden. Men likevel har jeg bestemt meg for å kjempe. Jeg blir her, og holder stillingen.

Flere universitet, flere apotek, flere organ. Flere nyttårsforsett.