Det er under «Spillavhengighet Norge» at iTromsø møter Åse Mette Østland, koordinator for region Nord-Norge. Selv er hun fra Tjeldøya i Nordland. Hun forteller sin sterke historie om sønnen som ble ekstremt dataspillavhengig.
– Det oppslukte hele livet hans. En periode gjennom videregående ble sønnen min så avhengig av å spille dataspill at det eneste han gjorde var å sove og spille. Han ble stadig mer og mer deprimert, før han på det mest alvorlige stadiet, begynte å få selvmordstanker, sier Østland til iTromsø.
Skeptiske til endring av spillmonopol i Norge
Lett tilgjengelig
Det startet smått da sønnen hennes var ti år.
– Da begynte han å spille playstation. Etter hvert var det rollespill som World of Warcraft som stjal all tiden hans, forteller hun.
Da sønnen begynte på videregående, ble spillingen mer tilgjengelig for han.
– På videregående ble de tildelt egne skoledataer, og da brukte han timene til å spille, sier Østland.
Sønnen ble stadig mer depressiv, og kommunikasjonen mellom sønn og mor var ikke-eksisterende.
– Det var vel mer egentlig bare en enkel dialog mellom oss, sier hun.
– Alle kjenner noen, men ingen møter opp
Tok lang tid
Over flere år prøvde hun å få i gang kommunikasjonen. Men moren ble mer og mer desperat. Hun forsto tidlig at sønnens spillavhengighet hadde lyst til å frarøve livet hans.
– Han begynte å få selvmordstanker, og som mor var det helt forferdelig å oppleve, sier hun.
Hun fikk flere råd; kan ikke bare sønnen din slutte å spille dataspill?
– Men det er ikke bare noe man kan slutte med uten videre.
Sønnen innså at han hadde et problem.
– Men det tar gjerne ett og et halvt år fra man skjønner at man er spillavhengig, til man faktisk innrømmer til andre at man har et problem og gjør noe med det.
Etter han hadde flyttet hjemmefra, og spillingen ble som verst, innså først sønnen at han trengte hjelp.
– Han sa at enten skulle han flytte hjem og bli kvitt spillavhengigheten, eller ta livet sitt, sier hun.
Han valgte heldigvis det første, og sønnen startet behandling først hos fastlegen før han ble behandlet for avhengigheten på psykiatrisk på sykehuset.
– Men selv den dag i dag innser han at han ikke fikk nok hjelp tilbake da, og har begynt med behandling igjen.
Hun velger å være åpen om sin historie for å hjelpe andre pårørende som er i samme situasjon som henne.