– Det var Unni Knobloch som startet opp med å rekruttere frivillige til sykehjemmet. Hun mente dette var noe for meg og det har jeg trivdes veldig godt med, forklarer Solveig Korsvik Pedersen.

Siden 2004, året etter at hennes mann døde, har 83-åringen jobbet som frivillig ved Mortensnes sykehjem. I utgangspunktet hjelper hun til hver torsdag i forbindelse med andakten som blir arrangert ukentlig på sykehjemmet.

– Da ordner jeg til med kaffe, henter ned beboerne og sitter sammen med dem under samlingen. Det synes jeg er veldig greit. De er så takknemlig, forklarer Pedersen.

– Men jeg får lov å komme hit ellers også, altså, legger hun til.

– Forferdelig flink

Mandag denne uka er en slik dag. iTromsø får være med når Pedersen besøker en av beboerne ved sykehjemmets omsorgsboliger som hun har blitt ekstra godt kjent med, 85 år gamle Leif Andreassen. Han lyser opp når Pedersen dukker opp i døra.

– Solveig er ei flott dame som bestandig stiller opp. Hun er forferdelig flink å hjelpes til. Å få besøk av henne, det er koselig det, forklarer Andreassen.

Etter å ha bodd på sykehjemmet i to år, flyttet 85-åringen i fjor over i en av sykehjemmets 40 omsorgsboliger.

– Leif er en av beboerne som har tatt steget fra sykehjemmet til omsorgsbolig. Det er utrolig bra, påpeker Cecilie Olsen, frivillighetskoordinator ved Mortensnes sykehjem.

Hjemme hos 85-åringen går tiden blant annet med til litt klimpring på gitaren, selv om han presiserer at han ikke kan noter, i tillegg til å høre på lydbøker.

– Solveig hjalp meg å få denne fra hjelpemiddelsentralen, forklarer Andreassen, og peker på lydbokmaskinen som står plassert på et lite bord i oppholdsrommet.

– Det går for det meste i krigshistorier, avslører han.

Til å stole på

Sykehjemmets frivillighetskoordinator er full av lovord om innsatsen 83-åringen legger ned.

– Solveig er fantastisk, hun er så strukturert. Er det en vi alltid kan stole på at dukker opp, så er det henne. I tillegg er vel Solveig den eneste som har vært med siden starten, så hun lærer opp de nye frivillige og tar ansvar, forklarer Olsen, før hun legger til:

– Hun er også den som ordner med alt av planter på sykehjemmet, både inne og ute.

At mange av beboerne på sykehjemmet er på Pedersens alder, er ikke noe 83-åringen har tenkt så mye over.

– Jeg tenker ikke alder når jeg klarer å gjøre jobben på en grei måte. Samtidig vet jeg jo at jeg er 83 år, så jeg prøver å oppføre meg deretter, selv om jeg ikke alltid klarer det, påpeker hun lattermildt.

Beboer Andreassen på sin side vil ikke være med på at de to er jevngamle.

– Solveig er jo bare ungjenta, utbryter han.

At årene går rasende fort, er imidlertid noe de begge kan enes om.

– Det nytter ikke om så du setter begge hælene i bakken. Tida går fort uansett, mener han.

Stort savn

Etter at besøket på sykehjemmet er over, bærer det hjemover til leiligheten i Østavinden i Workinnmarka for 83-åringen. Her har hun bodd i 13 år, for det meste alene.

– Jeg og mannen min, Helge, kjøpte leiligheten i 2001 og flyttet inn her i 2002. Han ble imidlertid syk og gikk bort året etter, forklarer hun.

Selv om det naturlig nok ikke var planen å bo der alene, er det en overgang 83-åringen har taklet bra.

– Jeg har trivdes her fra første stund, men det er klart at det har vært et stort savn etter at Helge døde, vi hadde det veldig bra sammen, forklarer Pedersen.

Til tross for savnet føler ikke 83-åringen seg ensom.

– Jeg ble snart kjent med folk her i området, jeg har veldig greie naboer, så det har gått bra. Jeg kjeder meg aldri.

Med fire barn og syv barnebarn, samt to brødre som fortsatt er i livet, skorter det heller ikke på familie i nærheten. Jevnaldrende venner er det dårligere med.

– Alle er jo død, utbryter hun.

Tok lappen som 69-åring

Selv om Pedersen har fylt 83 år, klarer hun seg fortsatt fint på egen hånd

– Jeg vil si at jeg er selvhjulpen. Vanlig husvask gjør jeg selv, og jeg går gjerne en tur på mørkeloftet dersom jeg skulle trenge noe. Der har jeg alt fra sengeklær til kofferter og gulvmatter som jeg ikke har hatt råd til å kvitte meg med.

At 83-åringen er tilpasningsdyktig og tar en utfordring på strak arm, er det heller ingen tvil om. Da mannen hennes ble syk og ikke lenger kunne kjøre bil, tok hun affære.

– Vi har hytte i Aursfjord i Malangen som er min manns hjemplass. Da Helge sluttet å kjøre bil, fant jeg ut at dette måtte jeg klare. Det passer ikke for meg å skulle være avhengig av å sitte på med andre, så derfor tok jeg sertifikatet da jeg var 69, forteller hun.

Eventuelle spydige reaksjoner satte hun også en effektiv stopper for.

– Jeg tenkte jeg måtte ta rotta på ungdommen, så da jeg kom inn for å ta teoriprøven sa jeg til de unge som satt der at de sikkert trodde jeg var kommet for å vaske til dem, med det måtte de bare ikke tro, sier Pedersen før hun bryter ut i latter.

Arvet jernhelse

14 år senere kjører Pedersen fortsatt bil, en rød Volkswagen Golf med automatgir. Med den legger hun gjerne ut på tur, enten til to av barna sine som har bosatt seg på Kvalnes, eller til hytta i Aursfjord. Hennes 93 år gamle storebror, som bor på sykehjem i Malangen, får også besøk.

– Jeg bruker å ordne med ting til ham dersom det er noe han trenger, som for eksempel når han ønsket seg en ny klokke eller en ny lenestol, forklarer 83-åringen.

På spørsmål om hva som er hemmeligheten bak hennes gode helse, er ikke Pedersen i tvil:

– Jeg har aldri røkt og jeg har drukket lite alkohol, bortsett fra litt likør en gang iblant. Ellers regner jeg med at jeg har arvet min mors gener. Hun levde til hun var 93 år, var sprek hele livet og klar inntil det siste. Jeg er selvfølgelig glad for at jeg har vært så heldig. Jeg både hører og ser dessuten fortsatt godt.

– Ødela mye av livet

Den fysiske formen til Pedersen er det altså ingenting å si på. I snart ti år har hun levd med pacemaker, som snart må byttes ut, ellers fungerer alt slik det skal. Faktisk føler Pedersen seg på mange måter bedre nå enn da hun var yngre.

– Fra jeg var 18 år slet jeg med migrene som ødela mye av livet for meg. For noen år siden forsvant den. Plutselig var migrenen bare borte, forteller hun.

Med helsa i behold ser hun dermed ingen grunn til å endre på noe i tilværelsen med det første. Heller ikke jobben som frivillig ved Mortensnes sykehjem.,

– Jeg blir her til jeg blir sagt opp, sier 83-åringen spøkefullt, før hun legger til:

– Det ender vel med at jeg får plass her til slutt. Da er jeg i alle fall godt kjent fra før. Én ting har jeg imidlertid sagt klart ifra om når den dagen kommer; Jeg vil ikke ha tøfler og tennene mine må passes godt på!