Lufta er i ferd med å gå ut av klimaballongen. Et nesten enstemmig storting ønsker å hente opp det meste av de norske oljeressursene – med de konsekvenser det får i form av alvorlige klimagassutslipp. Ettersom det ikke er særlig aktuelt, verken i Norge eller verden, å redusere produksjonen av fossil energi, handler klimadebatten ikke lenger om klima, men kun om en massiv symbolpolitikk, kombinert med enkelte fornuftige, men små miljøtiltak (som sykkelveier og sortering av søppel m.m.), dvs. om spørsmål som bare tilsynelatende handler om det globale klimaet. Her er et par eksempler på velkjente symbolsaker:

** Vedtaket om å elektrifisere norsk sokkel fører ikke til mindre utslipp av klimagasser – bare til at den gassen som i dag driver turbinene på plattformene vil bli eksportert sammen med vår øvrige olje og gass, og brukt et annet sted i verden. Resultat: Sløsing med milliarder og med verdifull vannkraft. Ingen positiv klimaeffekt.

** Det samme gjelder elbiler og sanering av norske oljefyrer – det vi sparer av fossil energi i Norge, blir eksportert, og utslippene havner i Europa. Elbilene har naturligvis sine fordeler, men klimamessig er de bare ubetydelig bedre enn nye bensinbiler ettersom det brukes mer fossil energi å produsere en elbil (blant annet på grunn av batteriene) og fordi en elbil produserer like mye veistøv og like lange bilkøer som en vanlig bil. Symboltiltakene vil kun flytte utslippene fra det lokale, lille norske klimagassregnskapet, over til det globale klimaregnskapet. Og da har man oppnådd – omtrent ingenting. (I EU, Kina og USA vil elbilene i stor grad gå på elektrisitet laget av kull, gass og olje).

Men det minst gjennomtenkte ”klima”-forslaget er importert fra Tyskland av Venstre, Miljøpartiet de Grønne (MDG) og SV, nemlig slagordet ”Det grønne skiftet” (Energiewende) – som etter hvert er blitt en del også av de øvrige partienes retorikk. Det grønne skiftet skal blant annet erstatte bruken av fossil energi med ”fornybar energi” (litt solkraft og vindkraft). Men i all verden – har det ikke gått opp for partiene at Norge allerede er et av de få grønne hjørner i verden med forholdsvis små klimagassutslipp? Og at vi allerede har den fornybare energien som trengs for å fjerne de utslippene vi kan gjøre noe med, fra industri og transportsektor (hvis myndighetene vil).

Solkraft har naturligvis ei fremtid mange steder, men ikke i Norge som bør konsentrere seg om produksjon og eksport av solcellepaneler der Norge har unike fortrinn (nemlig de råstoffene og den rene energien som trengs). Og hvorfor bør Norge droppe vindkrafta? Jo, dels fordi Norge som kjent allerede har rikelig med fornybar energi, og lett kan skaffe mer om nødvendig, gjennom blant annet energieffektivisering, ved å droppe elektrifiseringen av sokkelen, og ved å bruke vårt overskudd på vannkraft i Norge. Men dels også fordi den norske vindkrafta, særlig havvind, er å et så ufattelig tapsprosjekt at store subsidier og forbrukeravgifter kun klarer å holde næringen i kunstig koma – før den ender på den økonomiske skraphaugen.

Og når klimapartiene dessuten prøver å innbille sine velgere at havvindprosjektene skal skaffe arbeid til mange av dem som etter hvert blir ledige i oljesektoren, da er det dessverre et uttrykk for en alvorlig svikt i den politiske dømmekraften. Ifølge klimapartiene skal den norske velferdsstaten heretter – på mystisk vis – finansieres av arbeidsplasser som det ikke er mulig å tjene penger på. Det blir litt av en ”velferdsstat”.