Det går fort med vedtak i areal- og transportpolitikken i Tromsø for tida. I forhold til grøntområdene gikk det så fort at politikerne angrer på vedtak de har gjort, som nå havner til legalitetskontroll hos fylkesmannen. I samme sak i kommunestyret stadfestet det politiske flertallet den forhastede beslutningen om å legge en ny forbindelse til Kvaløya over Håkøya. Den overser faglige råd fullstendig, går imot overordnede politiske føringer fra både kommunen selv og staten og bankes igjennom uten offentlig ettersyn og debatt. Fylkesmannen bør vurdere lovligheten også av en slik fremgangsmåte.
Begrunnelsen som H, Frp og Ap har gitt i media er at de ser for seg at Håkøya-alternativet gir langsiktige gevinster ved å bygge byen videre sørover fra Håkøya mot Rya (argumentet om vei til Finnsnes bør forbigås i stillhet – det er en fullstendig avsporing). Det innebærer en spredning av byen som betyr at reisene av flere grunner vanskelig vil avvikles med annet enn bil. Her i byen viste utredningene i Samordna transportplan at en slik byutvikling gir dårligere resultater enn om vi konsentrerer byen og tilrettelegger for miljøvennlig transport. Det samme har man funnet ut i andre byer. Stikkord er høyere tidsforbruk, dyr infrastruktur, mer ulykker, støyplager og utslipp som bidrar til global oppvarming og lokale helseplager. Staten har derfor lagt om sin bypolitikk og ønsker å oppnå «kompakte byer og tettsteder”.
Det har politikerne i Tromsø både ønsket og gjennomført siden midt av 90-tallet.
Viktige grep har vært å bygge om gamle dårlig utnyttede arealer og få fram tette boligområder. Blokk er på ingen måte et skjellsord lenger, men treffer boligønskene til moderne, urbant innstilte mennesker. Takket være det har byen både unngått byspredning og spart mye grøntområder. Det er en skikkelig snuoperasjon mot en fremtidsrettet, effektiv og miljøvennlig by som politikerne i Tromsø kan være stolte av. Resultatene har imidlertid ikke blitt så gode som de kunne ha blitt fordi det ikke har blitt noen satsing på miljøvennlig transport og fordi det er gjort lite rettet mot bilkjøringen (parkeringspolitikk, køprising).
Kommuneplanens arealdel som nettopp ble behandlet la opp til å videreføre dette. Byutviklingen skulle holdes innenfor dagens bygrenser. Med begrunnelsene for Håkøya-alternativet, sås det alvorlig tvil om hva flertallet i dagens kommunestyre egentlig vil. Det de hevder er fremtidsrettet, høres i mine ører ut som en ny snuoperasjon, men tilbake til 70-tallets byutvikling som vi for lengst burde ha lagt bak oss. Lytter man til den politiske debatten i Tromsø, virker det som om mange av politikerne ikke har fått med seg at veksten i trafikk i de store byene skal tas med buss og bane, til fots og på sykkel.
Arealutviklingen i Tromsø har vært et av de beste kortene kommunepolitikerne hadde på hånden når de skulle begrunne overfor staten at vi burde få en bypakke for miljøvennlig transport. Hvordan er de i ferd med å manøvrere nå – skal de få staten til å betale 700 millioner kroner ekstra for en veiforbindelse som skal tilrettelegge for en byutvikling i strid med statens egen politikk? Er man i ferd med å skyte seg selv i foten, på samme måte som da partiene i dagens byråd skrinla køprising rundt forrige kommunevalg, blant annet med begrunnelsen at Tromsø ikke hadde køproblemer? Konsekvensutredningen om Kvaløyforbindelsen gir en god forklaring på hvorfor ei bru er best, fortrinnsvis fra Langnes til Selnes. Det vil betjene trafikken som er og vil bli til og fra Kvaløysletta i overskuelig fremtid. Derfor vil heller ikke køene over Sandnessundbrua forsvinne med en dyr Håkøyforbindelse – trafikken vil gå ned med bare 2.000 biler pr. døgn (12%). Med ny bru vil trafikken på den nåværende gå ned med opptil 12.000 biler/døgn. Legg til at den anbefalte brua også gjør det mulig å forbedre forholdene for buss, fotgjengere og syklister, noe Håkøya-alternativet ikke gjør.
Dette får konsekvenser for hvor godt en Kvaløyforbindelse vil konkurrere med andre prosjekter. Alle traseene for en ny Kvaløyforbindelse er samfunnsøkonomisk ulønnsomme. Velger man Håkøya-forbindelsen, er tunnelen i seg selv 700 millioner kroner dyrere enn anbefalt bru. Samtidig får den liten trafikk og vil ikke løse de problemene en forbindelse skulle løse – de må man sette inn ekstra tiltak mot uansett. Både i en samlet prioritering for Tromsø og i konkurranse om statlige og fylkeskommunale midler vil den dermed stille svakt, og folk på Kvaløysletta må belage seg på å vente lenger.
Det er et skikkelig tapsprosjekt det politiske flertallet har fattet hastevedtak om.