”Både barn, ungdom og voksne må bidra til å stanse mobbing og utestengning. Voksne har et særlig ansvar. Det skal nytte å si fra til en voksen. Vi må bry oss, ikke avvise barn som har det vanskelig."

Det fortalte statsminister Erna Solberg i sin nyttårstale da vi gikk inn i 2015.

Mobbing og barns vel er satt på dagsorden som aldri før. Grusomme historier om barn og ungdom som har gått gjennom mobbing er blitt fortalt i media, og flere kommuner har gått inn for å jobbe aktivt med tiltak for at barn og unge ska ha det bra. Men skolevegring er fremdeles et ukjent begrep for mange, selv om det er mer vanlig enn man tror.

Les også: Fremdeles store utfordringer i Tromsøskolen

Hvis det er noen som vet mye om hva skolevegring er, er det Hege Heimdal Lamo. Hun er talsperson for Voksne for barn, en organisasjon som jobber for barns psykiske helse og oppvekst. Hun samler foreldre i møter, kontakter skoler og har tatt problemet opp med kommunen. Hun har hørt mange skrekkelige historier – og hun har grått sammen med foreldre.

– I gruppen jeg leder har jeg 98 mailadresser til foreldre til barn med skolevegring og angst, blant annet. Ungene deres er heldige som har så ressurssterke foreldre som kommer seg på møter. Tenk på dem som ikke har det. Ingen taler deres sak, sier Lamo.

Ikke skulking

Skolevegring er ikke når et barn er trøtt om morgenen og ikke vil på skolen. Problemet er langt mer alvorlig.

– Det starter oftest med litt fravær, vondt i magen, at de er borte enkelte dager, de trekker seg unna eller de slutter å oppsøke ting de ellers ville gjort. Når de blir eldre vet elevene at det går utover foreldrene sine. De mister det faglige og det går utover sosiallivet. Et fravær gir tap av mange ting, og det er veldig sammensatt. Det er aldri bare én ting som utløser det, sier Lamo.

Og skolevegring rammer så langt ned som til 1. klasse på barneskolen. Grunnen til skolevegring kan være så mangt – det kan være mobbing, en diagnose, problemer i hjemmet, mistrivsel på skolen, eller noe annet.

Les også: Tar tak for å hjelpe barn som sliter: - Det er hull i dagens tilbud

– Skolevegring er ikke noe som bare går utover den enkelte elev. Det preger en hel familie. Når man oppdager skolevegring hos en elev har det ikke skjedd over natta. Eleven har slitt med det lenge og holdt det skjult, fordi de vet at det påvirker foreldrene. Når ballongen sprekker og eleven innrømmer at de har skolevegring, er det blitt ganske alvorlig. Etter det vil det eskalere fra dag til dag, sier Lamo.

Og da vil eleven ofte slutte å gå på skolen. Det kan være snakk om måneder eller år.

– Det er så viktig å ta tak i det med en gang, før det eskalerer, sier Lamo.

Hun mener helsesøster, sosiallærer og fastlege er tre nøkkelpersoner for elever som er på vei å utvikle skolevegring. At helsesøstertjenesten nå skal styrkes, er hun svært glad for.

Les også: - Skolehelsetjenesten her i byen er blant de verste

– Helsesøstre kan avdekke skolevegring tidlig. Og så er det viktig med gode kontaktlærere som ser hele eleven, ikke bare det skolefaglige.

Samarbeid mellom skolen og hjemmet er noe hun drar fram flere ganger. For mange foreldre kan oppleve at skolen ikke ser dem. Men foreldre kjenner barna sine best og skjønner når barnet lider seg gjennom dagen. – Skolene er ikke ondskapsfulle, men det er manglende kompetanse. I gruppen har vi foreldre som har vært i systemet i flere år, og de har prøvd mange mulige ting. De synes ikke det er enkelt å prate om skolevegring. Men man vet ikke hva det er før man har det i huset, sier Lamo.

Tar lang tid

Når en elev havner inn i systemet etter avdekking av skolevegring, vil ting ta tid. Det er alvorlig, mener Lamo.

– Systemet tenker at tre til seks uker er kort behandlingstid. For eleven og familien er det en evighet, og denne tiden har en negativ påvirkning. Eleven vil aldri få disse månedene tilbake, sier hun.

Med tanke på alle mobbesaker som har blitt avdekket, mener hun problemet må tas mer seriøst. Hun tror ikke det er en uvilje blant skolene, men hun tror det er stor usikkerhet hvordan man håndterer problemet.

– I et langsiktig perspektiv er dette ikke samfunnsøkonomisk. De som ikke får hjelp halter seg gjennom videregående skole og dropper kanskje ut. Dette kan føre til at de begynner å leve på trygd som svært unge mennesker, sier Lamo.

Hege Heimdal Lamo mener det er på tide at skolevegring blir satt på dagsorden. I fem år har hun snakket med fortvilte foreldre.

– Tenk å være forelder til et barn, og hver dag gå gjennom å måtte sende barnet sitt til noe som er så sterkt uønsket. At ikke lekser blir gjort er uvesentlig. Det er snakk om et barn i krise, sier hun.

Les også: Mener kommunen opererer med ulovlige ventelister

En vanskelig sak

Ørjan Holstad er sosiallærer ved Sommerlyst ungdomsskole. Han forteller at det er vanskelig for skolen å hjelpe elever som sliter med skolevegring.

– Hvis årsaken er skolen, kan vi gjøre noe med det. Men er det ikke skolen, er det vanskelig. Det finnes ingen kommunale etater som henter elever og får de til skolen, sier Holstad.

Han forteller om enkeltmennesker fra skolen som frivillig tar denne jobben. De drar hjem til elever. De snakker med dem og prøver å få de til skolen. Han kaller de for ildsjeler.

– Man må ha ildsjeler. Å gjøre dette har ikke funket med alle, men det har vært noen suksesser, sier Holstad.

For om ikke eleven er til stede, er det vanskelig å finne en løsning på problemet.

– Mange timer brukes på møter der eleven ikke engang er til stede. Eleven kan nekte å møte. Det er grusomt vanskelig, sier Holstad.

Han trekker fram at det ikke er snakk om ressurssvake elever. Det kan være hvem som helst som sliter med skolevegring.

– Skolen gjør mer enn hva de egentlig skal. Man man må gjøre noe med en gang man ser problemer. Jo lengre tid det tar, desto vanskeligere blir det. Men vi har ingen midler til slikt arbeid, og det gjøres på frivillig basis. Vi gjør så godt vi kan. Bruker vi ikke nok ressurser tidlig, blir både konsekvensene for den enkelte elev større, og totalregnskapet for samfunnet dyrere, sier Holstad.

Han mener det trengs ressurser som kan hjelpe eleven å komme seg på skolen. Noen som henter eleven, noen som prater med eleven om det. Mange foreldre har ikke muligheten til å være til stede når eleven skal på skolen, og da må andre hjelpe til. Men å hjelpe til i en situasjon der verken foreldre eller skolen vet hva som faktisk er problemet er vanskelig.

– Ungdom i dag må ta mange valg i ung alder, og valg kan skape komplikasjoner. Ungdom har også et press på seg om å prestere både på skolen og i andre sammenhenger. Jeg tror de har det tøft, sier han.

Les også: Vil ha skoleelever tilbake på gårdene

Alvorlig

Rektor ved Sommerlyst skole, Rolf Øistein Barman-Jenssen, forteller at de ser på skolevegring som et alvorlig problem.

– Skolevegring er et økende problem som kan gi alvorlige konsekvenser for elever. Vi får flere og flere slike tilfeller, sier Barman-Jenssen.

Han forteller at dette er et tema som er omdiskutert på de forskjellige skolene i Tromsø, og mange ser på skolevegring som et stort problem.

– Vi skal gi elever et undervisningstilbud og vil ha elevene her. Ved slike tilfeller strekker vi oss langt. Vi er veldig oppmerksom på fravær, og når vi ser et økende fravær tar vi raskt kontakt med elevens hjem. De gangene vi ser problemer som kan gjøre at eleven vegrer seg, setter vi inn tiltak. Det er som oftest samtale med sosiallærer, kontaktlærer og helsesøster. Vi tar også kontakt med støtteenheter som Pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) og Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Som regel vil hjelpeapparatene være involvert i slike saker, sier Barman-Jenssen.

Konsekvenser med langvarig fravær er at elever går glipp av mye undervisning. For skolen kan det være vanskelig å komme i posisjon til å hjelpe.

– Man må se grensen mellom vårt ansvar og hjelpeapparatenes ansvar, sier rektoren.

Han forteller at de forsøker å bruke lærerne, som kjenner elevene best, mest mulig. Men det er situasjoner der man ikke kommer noen vei.

– Vi synes det er vanskelig når det blir veldig fastlåst, sier rektoren.

Les også: Vil at færre skal droppe ut

Fikk tilskudd

Før sommeren var Hege Heimdal Lamo i et møte med kommunen for å finne ut hvordan man kan ivareta elevene. Kunnskap om skolevegring lærer man ikke om i lærerutdanningen.

– Det er dårlig kompetanse og «goodwill» fra dem som tar tak i det, sier hun.

Byråd for utdanning, Anna Amdahl Fyhn forteller at de ser en bekymringsfull utvikling i skolene.

– Vi ser at det er et økende fravær, og det er snakk om ganske mange barn. Vi ser de som blir henvist til PPT og andre hjelpeapparater, men allikevel står mange i fare for å utvikle fraværet, sier Fyhn.

Også hun sier at det kan være mange årsaker til skolevegring.

– Det har vært litt lite forskning på dette området. Vi er nødt til å gjøre noe med hvordan vi jobber sammen i kommunen og i skolene. Vi ser at foreldre blir slitne og opplever at de ikke får den hjelpen de trenger på hjemmebane.

I slutten av 2014 var det en sak oppe i kommunestyret om barn og ungdoms psykiske helse. Da ble helsesøstertjenesten belyst. Fyhn ser alvorlig på problemet og mener det må gripes fatt i.

– Vi har fått innvilget midler fra BUFDIR (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) som skal forankres i PPT-tjenesten og de enhetene de samarbeider med. Pengene har kommet, og arbeidet er nå satt i gang, sier Fyhn.

Tromsø kommune vil få 320.000 kroner i tre år – til sammen 960.000 kroner. Disse pengene skal styrke PPTs innsats for å hindre at ungdom havner utenfor skolen. Det er Fyhn glad for.

– Vi har nok av dokumenter som viser at en utvikling er på gang, og den utviklingen må vi være oppmerksom på.

HJELPER ELEVENE: Ørjan Holstad er sosiallærer ved Sommerlyst skole. Han forteller at skolen ofte gjør mer enn hva de egentlig skal for å hjelpe elever med skolevegring. Foto: Linn Blomkvist
Byråd for utdanning, Anna Amdal Fyhn. Foto: Ronald Johansen