Ut av rusens lenker

Wibecke Årst var 16 da hun flørtet med narkotika for første gang.
nyheter

Wibecke Årst var 16 år da de først møttes. Hun kom fra en god familie, spilte volleyball i BKT, blond og smilende.

– Jeg har ingenting å utsette på oppveksten min. Det var heller min rebelske side som fikk meg til å prøve narkotiske stoffer. Men at de kreftene skulle være så sterke, hadde jeg aldri trodd. Ingen begynner å ruse seg med forståelse av konsekvensene. Det gjorde i alle fall ikke jeg, sier Wibecke.

Hun ble en slave som ikke kunne si nei.

Spesielt de gangene hun red av abstinensene.

– Når en rusmisbruker bestemmer seg for at "i dag skal jeg ruse meg" er det som et godstog som ikke lar seg stoppe. Man gjør hva som helst for at det skal skje. Konsekvenser for seg selv og sine nærmeste er en fjern tanke, forteller Wibecke.

– Tenkte du over at du satte deg selv i livsfare?

– Det hendte at jeg balanserte mellom liv og død flere ganger om dagen. I ettertid ser jeg at det var irrasjonelt, for jeg var jo glad i livet da og. Men den gang tenkte jeg ikke slik, sier Wibecke.

Nå er hun 39 år. Lysten til å ruse seg i tide og utide har forsvunnet.

Etter å ha prøvd flere behandlingsmetoder fikk hun i 2005 metadon.

Nå er Wibecke Årst selv daglig leder på Brukerbasen på Sørøya. Her tar de seg av personer med rusproblemer som kommer ut av institusjon eller fengsel, og som trenger tak over hodet i en periode.

– Jeg mener metadon er én prosent av behandlingen. De resterende 99 prosentene må man stå for selv. Metadon er ikke løsningen, det er et verktøy, sier Wibecke.

I lørdagens utgave av iTromsø kan du lese hele hennes historie, og få med deg andres synspunkter på metadonbehandling og legemiddelassistert behandling (LAR).