SENTRUM: Det er ikke lenge til storsatsingen «Peter Pan» ser dagens lys på Hålogaland Teaters største scene. Kristian Fr. Figenschow jr. og Trond Petter Stamsø Munch spiller begge i forestillingen og gir selvsagt alt for at det hele skal bli en suksess for teateret. Nå ser de og skuespiller Marius Lien tilbake på forestillingene de helst vil glemme.
– Det er alltid forestillinger der du skulle ønske at det var flere folk i salen, men så lenge du aksepterer historien, budskapet og erkjenner at du har noe viktig å melde, går det fort en faen i deg og gi de 10–12 som sitter i salen tidenes forestilling. Og det blir ofte veldig, veldig bra. Det kan gå ett år etter en forestilling så møter du noen som var der, og det er fortsatt den forestillingen de prater om. Da har vi vunnet, sier Munch, som opplevde akkurat dette etter en forestilling i Trondheim med Trøndelag Teater.
– Kvinnen satt i kassen på Rema og kjente meg igjen. Hun nevnte stykket jeg spilte i og sa at hun hadde tenkt på det helt siden da. Da spiller det ikke så stor rolle at det var få publikummere i salen. Da har du nådd ett eller annet hos folk.
Ubehagelig for publikum
Et mer ubehagelig minne vekker veteranen Kristian Fr. Figenschow til live. Han har nemlig opplevd at man måtte avlyse forestillinger fordi det var færre folk i salen enn på selve scenen.
– Jeg har opplevd at vi må se på avlysningsgrensen vår. Da føles det litt pussig å spille. På forestillingen «Martyrer» var det litt sånn. Det handler litt om dynamikken hos publikum. Om det er for få, kan det fort bli uheldig og flaut for publikum, og det er absolutt noe man ikke må oppnå. Da skremmer du folk fra forestillingen, og det kommer nok publikum til gode at vi avlyser, sier Figenschow.
Han minnes også forestillingen «Mysterier» av Knut Hamsun, som på ingen måter ble en publikumsvinner i Tromsø.
– Det må være en av de nydeligste scenografiene i nordnorsk teaterhistorie hvor vi hadde en scene med et stort basseng. Så kan du sette det i sammenheng med innholdet og forståelsen, og der kan publikum gi et reelt svar, for publikum ble hjemme. Det ble for vanskelig å forstå. Der kunne vi alltids forsvare oss med at det er mange som har forsøkt å sette opp «Mysterier», og ingen har fått det til. Man gjør et forsøk, og vi vant på scenografien. Vi opplever at folk forlater salen i pausen fordi forestillingen ikke traff dem, sier skuespilleren, som har vært ved teateret siden 1989.
– Jeg så faktisk den forestillingen og mente at den var god, men jeg tror den var forut for sin tid. Det er mulig den hadde truffet bedre i dag, sier Munch.
Mange typer stillhet
At folk går i pausen, er skuespillerne vant med. Det kan virke demotiverende, men på langt nær så forstyrrende som når publikum ikke reagerer på det som skjer på scenekanten.
– Vi hører veldig godt at folk vrir seg i stolene eller så ser vi at folk ser på mobiltelefonen sin. Det er mange former for stillhet. Det kan være helt tyst fordi folk er helt inni forestillingen og på kanten av setet sitt, mens andre ganger kan det være drepende stille. Det er helt ekstremt å høre forskjellen. Stillhet i teateret er mange ting for oss, sier Munch.
Han får et innspill fra Kristian Fr. Figenschow som tar oss tilbake i teaterets historie.
– Det var i 1971 med syv gærninger som tok tak i «Tolvskillingsoperaen». De skulle spille og prate på nordnorsk. Deretter skrev de og produserte selv. Disse syv utviklet noe radikalt i europeisk sammenheng, med å kommunisere med publikum. Å prate historien direkte til deg, istedenfor å stille seg bak en glassvegg og spille for seg selv. Her brøt man den barrieren og stilte spørsmål til publikum. Det var Hålogaland Teater først med i Norge. I dag er det en normalisert måte å spille på, sier Figenschow.
Fire publikum i salen
Tilbake til kalkuner og fadeser gjennom HTs historie. Figenschow husker veldig godt da teateret åpnet eget hus i 2005, og forestillingen «I dag og i morgen» hadde premiere.
– Den gikk vel ikke veldig bra, og det var vel heller ikke noen god historiefortelling i den. På det minste var det fire publikummere i salen. Tre minutter før forestillingen var det fire som kjøpte billetter. Det viste seg etterpå at det var fire teknikere fra den Nasjonale Scene i Bergen, og de syntes det var mer pinlig enn vi på scenen.
– Det var vel også flere som var usikre på hvilken dag forestillingen gikk, siden stykket heter «I dag og i morgen», sier Trond Peter Stamsø Munch spøkefullt.
Mot slutten av 90-tallet satte HT opp forestillingen «Å, den forbanna virkeligheta». Det fikk terningkast 1 i Dagbladet, men for å gjøre vondt verre, hadde Oslo-avisen til og med trykket feil bilde i avisen.
– Datidens store teaterkritiker, Hans Rossine, skrev at det var det dårligste han hadde sett. Han hadde jo rett. Den var jo enormt dårlig. Det følte vi allerede før premièren, men du er satt til en jobb, og du prøver etter beste evne, sier Figenschow, som til slutt var litt lettet for at forestillingen ble tatt av plakaten etter bare åtte forestillinger.
– Vi syntes det var pinlig og ville fortest mulig av scenen. I tillegg klarte Dagbladet å trykke feil bilde i avisen. Det var et bilde av Ketil Høegh, som ikke engang var med i stykket. Jeg ringte til Ketil, og han tok det tungt. Vi ringte Dagbladet og forklarte, de beklaget, men skaden var jo allerede skjedd. Det hele endte med en liten presisering dagen etter.
Lettet etter avlysning
Munch husker veldig godt sin desidert verste oppsetting, som var «Stammens språk» fra 1968.
– Den spilte jeg og til og med ute på turne. Det var et utrolig bra stykke som handlet om da engelskmennene okkuperte Irland. Der omskrev de blant annet irske navn til engelsk. Derfor var parallellen til Nord-Norge og det samiske ganske klar. Likevel ble det helt håpløst. Internt kalte vi det «Stammens brøl» fordi den ble bråkete og usjarmerende. Forestillingen fikk likevel hjelp av fjellovergangene i Finnmark, som selvfølgelig var stengt på et punkt. Da raknet hele turnéruten, og de ringte fra Tromsø for å si at stykket var tatt ned. Da var det noen som pustet lettet ut, sier Munch.
– Men vi vil jo ikke avlyse. Det er det siste vi gjør. Ingen skal ha på seg at det var derfor forestillingen ble avlyst. Jeg sitter her med en skikkelig influensa, men jeg går på jobb likevel, sier Figenschow, som må ty til snytepapiret mellom historiene fra sin lange karriere på HT.
– Vi prøver hver eneste gang med full innsats. Du går inn i hver forestilling med at dette skal bli det beste. Noen ganger går du inn på leseprøve og tenker at dette er veldig bra. Konseptet er fint, det er gode kolleger og du jobber i åtte uker, så blir det likevel halvveis. Så er det alltid en neste gang hvor du tenker at du har møtt på smartere instruktører, for stykket er ikke så bra. Likevel vokser det til å bli en kjempeforestilling til slutt. Det er uforutsigbart, og noen ganger står du der med en fantastisk forestilling som du ikke ser komme i det hele tatt, sier Munch.
– Vi går aldri inn for å lage en dårlig forestilling. Noen ganger vinner du, og noen ganger taper du. Vi spilte «Bør Børson jr.» i Tromsø, som kan omtales som en fadeseforestilling. Da vi dro på turné, gjorde vi litt om på stykket, og det ble en suksess, forteller Figenschow, som hadde hovedrollen i stykket.
Fantastisk opplevelse
En som ikke har så lang fartstid på teateret, er Marius Lien, som har holdt det gående siden 2009 på Norges nordligste teaterhus. Han minnes en gang teamet fikk en fantastisk opplevelse, med bare tre publikummere på første rad.
– Vi gjorde en barneforestilling i Frognerparken i et glohett telt. Da kom det to voksne og ett barn, men de hadde reist to timer og rakk bare å se den første forestillingen vår. Det endte med å bli en av de fineste vi gjorde, for alt var rettet mot de tre som satt på første rad. De fikk tidenes opplevelse, og det fikk vi også ved å se at de lyste opp, sier Lien, som heller ikke er blottet for dårlige opplevelser på HTs scener.
– Jeg husker «Gummibaronene», som ikke gikk veldig bra. Det var lite prøvetid, og vi hadde en russisk instruktør som måtte oversettes hele tiden. Det var russisk humor basert på en israelsk forfatter om jødisk kultur. Det var mange faktorer som gjorde at dette ikke fungerte. Jeg husker godt den siste gjennomgangen, som ikke var spesielt god, og vi spilte i alle fall ikke komedie.
