TELEGRAFBUKTA: iTromsø møter den tidligere senterlederen for Nerstranda i Telegrafbukta torsdag ettermiddag. En strålende høstsol lyser opp det populære stedet på Tromsøya, og det er helt vindstille.

Omgivelsene i Telegrafbukta denne ettermiddagen reflekterer kanskje følelsene til Worum. Dette til tross for alt hun har gjennomgått.

– Det startet med at jeg følte meg oppblåst i magen rett og slett. Nesten som når man er gravid i niende måned. Man tenker at dette er noe som går over, kanskje det er noe man har spist som man ikke tålte. Samtidig så strammet det veldig i magen, og jeg ønsket å finne ut av hva dette var. Så jeg gikk til legen som hørte veldig engasjert på hva jeg hadde å si og tok blodprøver. Dagen etter fikk jeg beskjed om at blodprøvene var fine. Han ville også ha meg til å ta en avføringsprøve. Den natten fikk jeg en følelse av at noe var galt, forteller Worum.

Hun fikk deretter time til ultralyd for å finne ut hva dette kan være.

– Legen undersøkte meg, også ble det taust før han sa at jeg måtte kommer og sette meg ned.

Sjokkbeskjeden

Det viste seg at Worum hadde en svulst på eggstokken. Siden svulsten produserer væske, er sannsynligheten også stor for at den er ondartet.

– Hva gikk gjennom deg da du fikk denne beskjeden?

– Det er der vi er så forskjellige. Jeg ble helt rolig og tenkte: «Ok, da må vi avbestille sydenturen, også må jeg nok avbestille turen til Italia, som vi skulle til i slutten av måneden.» Mens legen satt og skrev på datamaskinen, satt jeg og så i lufta, drakk kaffe og tenkte på hva som ville være neste steg.

Også beskjeden til ektemannen var av det rolige slaget.

– Da jeg var rolig og det ikke var noe gråt og hysteri, så tok han det også med fatning. Jeg synes det er viktig å beholde roen, og ikke gå inn i dette fryktscenarioet hvor man ser for seg det aller verste, skriver testamentet og føler man står med én fot i graven, forteller Worum.

18 centimeter stor svulst

I forrige uke var Worum på UNN og fikk sett hvor stor svulsten hennes egentlig var.

– Dine indre organer er ikke akkurat noe man har lyst til å se på, men da jeg fikk se den tenkte jeg: «Hva? Er det svulsten?» Den var diger.

– Den var som en håndball. 18 centimeter fant de ut etterpå. Jeg begynner jo å tenke hvordan i all verden jeg ikke kunne ha merket den, men den er jo godt gjemt inne i systemet. Det er kanskje litt flesk som den har lurt seg inn bak, sier Worum med et smil om munnen.

Spurte om å fjerne væsken

I tillegg hadde svulsten spredd seg til bukhinnen og fettvevet på magen.

– Legene på UNN sa at jeg ble satt opp til operasjon om to uker. Da tenkte jeg at det er jo altfor lenge til. Så spurte jeg om de i alle fall kunne tappe meg for væske, og det sa de at de kunne gjøre. Jeg lurer på hva som hadde skjedd dersom jeg ikke hadde spurt om det. Ville de ha gjort det da, Spør Worum undrende.

Har fått opp livskraften

Nå har Solveig Worum startet sin egen blogg hvor hun forteller om sitt liv og sine refleksjoner.

– Jeg tenker ikke så mye på hva som kommer til å skje. Nå nyter jeg dagene. Onsdag var jeg på standup med Thomas Leikvoll, og jeg og mannen min lo så vi gråt. I helga skal jeg ut og spise middag, kanskje gå på konsert. Jeg orker ikke å tenke på hva som kommer. Det får komme når det kommer. I stedet for å bruke masse energi på det, så tar jeg alt med ro.

– Hvordan klarer du å tenke slikt når fremtiden din er så usikker?

– Jeg tror man må akseptere situasjonen som den er. Ikke dømme det som skjer med å tenke at det blir forferdelig dårlig og heller tenke: «Ok, nå er det faktisk slik». Jeg tror også det hjelper å ha en litt nysgjerrig holdning til det hele, og heller tenke på hva som blir å skje, og hvordan vil dette bli. Se på det som en ny opplevelse.

Denne tankegangen har fått Worum til å få opp livsgleden.

– Når man tenker slikt så tror jeg at det er da man henter fram livskraften. Jeg føler i alle fall at jeg går i et annet gir. Jeg får mer adrenalin. Også tror jeg at det var en utrolig stor lettelse for meg å vite hva det egentlig var for noe, og hva man har å forholde seg til. Det var mye verre å ikke vite hva det var.