– Noen vil kanskje irritere seg grønn over det, men språkendringer er ikke til å unngå, sier Westergaard, som selv har erfart at hennes egne barn snakker forskjellig fra henne, til tross for at de alle er vokst opp i Tromsø.

Imiterer

Hun og kollega Rodina arbeider ved Universitetet i Tromsø og forsker egentlig på språktilegnelse hos tospråklige barn. Da de fant at denne gruppen hadde problemer med han-, hun – og intetkjønn på substantiver, dykket de dypere ned i materien og sammenliknet denne gruppen med enspråklige barn som kun snakker norsk.

– Da så vi at tospråklige barn bare gjør det samme som enspråklige. Barn i Tromsø-området skiller nemlig alle dårlig mellom de grammatiske kjønnene og bruker nesten bare hankjønnsformer, i alle fall så lenge de er under skolealder, fortsetter Westergaard.

– 17 av 27 barnehagebarn bruker aldri den ubestemte artikkelen «ei» og har erstattet den med «en», mens resten bruker den svært sjelden, forklarer Rodina.

«En jente»

Det innebærer at barn i Tromsø i større og større grad sier «en jente», «en bok» og «en heks». Dette mønsteret gjentok seg da de gjennomførte en studie på 1. og 2. klassinger. På dette stadiet har barna fått intetkjønnsordene på plass — «et hus», «et eple» — mens hunkjønnsordene fortsatt er problematiske.

– Da måtte vi bare innse at enten så lærer de dette veldig seint, eller så dreier dette seg om språkendringer, sier Westergaard.

På norsk er 16 prosent av alle substantiv intetkjønn, 32 prosent hunkjønn, mens resten er hankjønnsord.

– Man skulle jo tro at det var den minste gruppen som forsvant, men det er ikke det vi ser, sier Westergaard.

De forklarer dette med at han – og hunkjønnsord deler en del ordformer; det heter for eksempel «en fin bil», «ei fin jente», mens intetkjønnet skiller seg ut da det heter «et fint hus». Dermed blir det vanskeligere å skille mellom han – og hunkjønnsord.

Historisk prosess

– Det samme har skjedd på svensk, dansk og hollandsk, som alle sammen har mistet hunkjønnet. Dette er en historisk prosess, fortsetter Westergaard.

De fleste kjenner jo allerede til at på bergensdialekten mangler man allerede hunkjønn, men også i Oslo ser man at hunkjønnet er i ferd med å forsvinne. Og nå altså i Tromsø.

– Det kan også være vanskelig å lære seg hva som er han – og hunkjønnsord på norsk da det finnes få regler for hva som er hva. Grammatisk kjønn må læres for hvert enkelt ord, sier Westergaard.

– Dette til forskjell fra for eksempel russisk, hvor man kan se på ordformen hvilket kjønn det dreier seg om, sier Rodina, som opprinnelig kommer fra Russland.

Overraskende

Men til tross for at tromsøunger nå sier «en jente», sier de fremdeles «jenta» i bestemt form.

– Dette overrasket oss først, særlig hvis vi sammenlikner med Bergen, hvor man jo sier «jenten». Men også i Oslo ser det ut til at man beholder a-endinga, sier Westergaard.

– Ennå, legger hun kjapt til.

For språkendringer, både i talemål og skrift, er ifølge de to forskerne uunngåelige.

– Et levende språk forandrer seg hele tiden, og det samme med tromsødialekten, enten vi liker det eller ikke, avslutter Westergaard.