En morgen i slutten av november 2014 våknet Viktoria Pettersen (23) i kollektivet sitt i Oslo. Da sto det plutselig klart for henne: hun ville ikke klare ett år til som gutt. Tross et fint nettverk, fester, jobb og moro i hovedstaden, kjente hun seg både deprimert og ulykkelig.

Så lenge hun kan huske har hun nemlig følt at hun er født i feil kropp. Hun er ikke gutt – selv om kroppen hennes er en mannekropp. Og det har hun visst lenge.

– Jeg har visst at jeg er jente helt siden jeg var liten. Jeg husker at jeg allerede fra treårsalderen prøvde å være jente. Men så lærer man fort når man begynner i barnehage og på skole at det ikke er greit å ha på parykk eller låne mammas sminke og kjoler. Da blir man mobbet. Så jeg fant fort ut at dette måtte jeg begrense meg på, men jeg klarte aldri å skjule det helt, forklarer hun.

Som Pettersen selv skriver på bloggen sin: verden er ikke akkurat designet for transpersoner og som 18-åring valgte hun derfor heller å satse alt på at hun var en homofil gutt.

– Da fikk jeg litt av jentegreiene. Man har en viss sosial tillatelse som homofil til å ha lengre hår og prøve litt sminke, sier hun.

Fikk en åpenbaring

Men etter hvert kjentes ikke det heller nok. Pettersen ville ha lengre hår, sminke seg og kle seg mer feminint. Hun ville være en likeverdig venninne i gjengen sin og ikke bare «the gay friend».

– Jeg var jo fortsatt en mann i folks øyne, og spesielt ille kjentes det dersom homofile menn prøvde seg på meg. Da fikk jeg i hvert fall en opplevelse av at jeg var en mann – for homofile liker jo menn.

Det var i 2014 Pettersen pakket sakene sine og flyttet fra Tromsø til Oslo. Der begynte hun sakte, men sikkert å endre seg.

– Jeg kan ikke forklare det, men etter hvert havnet det jenteplagg i skapet mitt. Det var ikke bevisst – at jeg liksom skulle «sniktransifisere» meg, men det bare kom. Så fikk jeg til slutt en åpenbaring om at det var det å skifte kjønn som gjensto, sier Pettersen.

Hun tror at hun lenge nektet å innrømme for seg selv at hun ønsket å skifte kjønn – nettopp fordi det er så stort.

– Det er så mye man må sette i sving, og det skal virkelig være siste utvei. Det er noe som snur livet opp ned. Men til slutt visste jeg at det var det jeg måtte gjøre – ellers kom jeg til å ligge i grava før jeg var 25.

Begynte å leve som kvinne

VANSKELIG: Å gå utendørs i kvinneklær er for Viktoria en prøvelse. Hun må tåle både blikk og kommentarer – ofte av den ufine sorten.

I januar i fjor begynte Pettersen så smått å leve som kvinne. Hun fikk sin første BH, bestilte extentions på nett og sminket seg. Men det ble vanskelig å gå på jobb og plutselig skulle være «Viktoria», når de var vant til henne som mann. Og ettersom jobben ikke var fast, kunne hun ikke sykemelde seg, og til slutt ble løsningen å flytte hjem til Tromsø igjen.

– Men jeg tror Oslo var nødvendig for meg. Omtrent før jeg selv hadde tenkt tanken, var det folk der som kom bort til meg og spurte om jeg var transe og om jeg skulle skifte kjønn. Flere sa at de støttet meg i kjønnsskiftet og etter hvert tenkte jeg at det kanskje ikke er så mye motgang. Kanskje det ville blitt tatt godt imot?

Da hun i februar i fjor flyttet tilbake til Tromsø, følte hun at det var somå bli født på ny. Men at hun plutselig skulle ut og leve som Viktoria var skummelt, og den første tiden turte hun kun å gå ut etter at det var blitt mørkt. Men etter hvert måtte hun ut og søke jobb.

– I søknadene skrev jeg at jeg holder på å skifte kjønn, selv om mange rådet meg fra det, forteller Pettersen.

Hun ble ikke kalt inn til intervju på noen av jobbene hun søkte på, og tror selv at åpenheten om kjønnsskiftet påvirket.

– Jeg søkte til og med en oppvaskjobb, og fikk ikke engang svar.

Men til slutt fikk hun napp – og havnet i et ungt og godt arbeidsmiljø på sportsbaren O'Learys på flyplassen.

Skiller seg ut

Men å jobbe på flyplassen er ikke bare lett. Det er masse mennesker innom hver eneste dag, og mange av dem er folk som kjente Viktoria før hun ble Viktoria.

– I starten var det helt forferdelig når folk jeg kjente kom i kassa. Da gikk jeg heller bak og tok oppvasken. Men etter hvert ble det for dumt – og det har gått overraskende bra. Folk sier kanskje «oi, er det DEG!», men det har ikke vært mange negative reaksjoner. Jenter er mer støttende enn gutter, da. Hvis det er noen som gir meg problemer så er det menn. Jentene sier: «You go, girl!».

Pettersen mener det er mange støttende mennesker i Tromsø, og enkelte kommer til og med bort på gata og sier at de heier på henne. Men hun har også måtte lære seg å tåle mye.

– Tromsø er en liten by og man skiller seg veldig ut og får nærmest en kjendisstatus – og ikke på en bra måte. Hvis jeg går på bar med venninner, er det alltid noen som lager «helvete». Det er gjerne guttegrupper eller utenlandske menn. De kan si ting som «Shit, look at that animal». De verste tingene kommer ikke fra tromsøværingene – de overser meg gjerne eller opplever meg som noe sykt og stirrer. Men jeg kan forstå det også – det er ikke så mange som meg ...

– I fremtiden vil jeg gjerne bo i en by der jeg kan «blende in» litt og ikke er den eneste.

Hun opplever at det å gå ut i kvinneklær tester henne veldig på hva hun klarer å finne seg i.

– Folk forteller deg gjerne hva de synes, og det er ikke alltid positivt. Noen har bedt meg ta av meg kvinneklærne og ta meg sammen. En del fulle mannfolk har bedt meg «skaffe meg baller». Man må nesten bestemme seg for at det ikke skal gå inn på én.

– Føler meg som en freak

VIL SKIFTE KJØNN: Viktoria Pettersen (23) er født mann, men har levd som kvinne siden starten av 2015. Nå blogger hun om prosessen rundt det å skifte kjønn.

Ofte føler Pettersen at folk opplever transpersoner som noe som er morsomt.

– Det er liksom et lite show eller sirkus som kommer gående forbi ... Ofte blir man sett på som en freak. Jeg føler at folk ser på meg og tenker: «Hva er det der?». Noen tar fram mobilene og tar bilde av meg i skjul. Man må kjempe med følelsen av at man er en freak. Folk flest er støttende, men de som ikke er det gjør det veldig tydelig.

Pettersen er fortsatt tidlig i prosessen med å skifte kjønn. Mest sannsynlig får hun ikke begynne med hormoner før til neste år, og en operasjon ligger en god stund fram i tid. Hun ber folk om å vise hensyn og respekt for at det fortsatt er tidlig.

– Jeg regner med at de fleste ser at jeg er født som gutt og er transe, men mange har ikke respekt for at jeg er tidlig i prosessen. Jeg vet at jeg ikke ser troverdig ut, at jeg har mørk stemme, adamseple og skjeggskygge. Men jeg ønsker at folk skal respektere meg, og ikke omtale meg som «han» allikevel. Da føler jeg nemlig at jeg har feilet. Jeg har gjort alt jeg kan for å se feminin ut, og så blir jeg allikevel kalt for «han». Det ødelegger dagen, forklarer Pettersen.

– Jeg tror en del gjør det på trass, at de vil vise at jeg ikke lurer dem. Men jeg vil ikke lure noen – jeg vil se mest mulig feminin ut for min egen del, fordi jeg føler meg som kvinne.

Nå bruker Pettersen bloggen sin til å fortelle om prosessen, samt gjøre folk mer bevisste på hvordan det oppleves å være i en situasjon som hennes.

– Jeg tror det er bra at folk ser blogginnleggene mine. Da forstår de hva som foregår, og de vil kanskje huske på det neste gang de ser en transperson, sier hun.