Basert på boken av tromsøforfatter Endre Lund Eriksen, settes det nå opp teaterstykke av «Den sommeren pappa ble homo».

Med seg har HT fått selveste Petter Næss som regissør.

– Stykket egner seg veldig for dramatisering. Det er en superklar historie, det er en ung gutt i hovedrollen som helt klart formulerer sitt mål og det alt er helt klart og tydelig; han skal hindre sin far i å bli sammen med en annen mann.

– Boken er skrevet som en dagbok. Hvordan har du overført dette til scenen?

– Å høre på en dagbok på teater er litt kjedelig, så vi har gjort han til en forteller som forteller sin historie i presens og en vei han vil historien skal gå, men virkeligheten trekker den en annen vei og han kjemper for å trekke virkeligheten i sin retning. Vi følger boken som er veldig egnet for dramatisering. Jeg merker at Eriksen har jobbet med film tidligere.

– Du er mest kjent for å lage film. Tror du denne historien kan bli en god kinofilm?

– Jeg ser at dette er veldig filmatisk. Hos meg har det blitt sånn at «Blåmandag», «Elling» og «Tatt av kvinnen» satte jeg opp som teater før jeg lagde filmatiseringen av dem. Jeg tror det er snakk om tre av totalt ni filmer har jeg laget teateroppsettinger av før jeg lagde film.

– Jeg har skjønt at scenografien er ganske spesiell i stykket. Hva kan du si om den?

– Vi prøver å lage et type Wes Anderson-univers med tanke på hvordan det er å være ung og være et sted der det ikke er dekning. Det blir et veldig dypt scenerom på 22 meter som blir smalere og smalere som ender opp som en fjelltopp. Snur man den opp ned kan man se det som et wifi-symbol hvor dekningen forsvinner mer og mer. I tillegg viser vi parallelle historier og jeg tenker at dette er et stykke man kan se flere ganger. Ikke for at man skal forstå historien, men kanskje for å prøve å følge med på andre ting den andre gangen.

– Det er en stund siden du sist laget en forestilling for den yngre garde. Hvordan er det å forholde seg til en slik målgruppe?

– Jeg tenker ikke at jeg skal lage en barneforestilling. Jeg har sagt til de unge skuespillerne at vi ikke må glemme at de er målgruppa. Jeg har gitt klar beskjed om at de må si fra om noen driver å påstår ting om deres tid som ikke er riktig. Dette skal ikke bli noe fra min barndom fra 60-70-tallet. Jeg har en klar plan og vet hva jeg er ute etter, men de skal spille for sine egne på deres egen alder. Da er det viktig at vi har den dialogen hele tiden.

– HT har slitt litt med besøkstall det siste året. Hvorfor tror du folk har så vanskelig for å trekke til byens teater?

– Jeg har jobbet en del i Bergen hvor det er en sterk lokalpatriotisme og lojalitet til teateret. Mitt inntrykk er at man prøver her, som mange andre plasser, at man gjør noen store sikre og populære ting som man vet trekker folk, så prøver man litt andre ting på en mindre scene hvor man ikke er avhengige av inntekten. Om da storproduksjonen ikke går bra snubler økonomien veldig raskt. Men det kan hende at folk vil vite hva de bruker kvelden og pengene på. Om det er noe som ikke appellerer til en person er kanskje ikke lojaliteten så stor likevel. Man går ikke bort på sletta her bare for å støtte teateret. Jeg mener dette er et fantastisk og velfungerende hus med en teknisk stab og et apparat som er helt suverent. Dette er et hus byen bør være stolt av, men av den grunn skal man ikke tvinge folk inn på et stykke de ikke vil se. Men av og til kan man kanskje tvinge seg selv til å gå ut, sette på en film eller bare prøve nye ting. I verste fall har man kastet bort noen timer.

– Ditt stykke er med nordnorske skuespillere og av en nordnorsk forfatter. Tror du det kan trekke folk til teateret?

– Vi har en fin historie, det vil bli fint å se på, jeg bruker utelukkende musikk fra Wes Anderson-filmer og jeg tror det blir kult for både de unge og de voksne. Med skuespillere fra unge HT i hovedrollene, Guri Johnson, Trond Peter Stamsø Munch og Kristian Figenschow blir dette kjempebra.