Ti år har gått siden tragedien på Sorbmegaisa i Kåfjord hvor én fransk guide og fire sveitsiske skiturister mistet livet i et gigantisk snøskred.
Tidligere denne uken var tre av de etterlatte på besøk i Kåfjord. I regnværet under den tåkelagte Sorbmegaisa fikk Virginie Chaves Vischer, hennes datter Béatrice og Veronika Bertin se stedet deres kjære trakk sine siste åndedrag.
– Takknemlig for at jeg var her
Men Virginie og Veronika har vært her før. Mandag 19. mars 2012 sto de hjelpeløse på toppen av Sorbmegaisa og så et gigantisk snøskred sluke halve turfølget.
Fem av deres aller nærmeste mistet livet på fjellet som bærer det samiske navnet for «fjellet der man lett kan forulykke».
En av disse var sveitsiske Max Ulrich Vischer. Virgines ektemann og Béatrices far. Ingen av dem har vært her siden ulykken i 2012. Det har de ikke vært klare for.
Men tirsdag står de ved Engenesvannet 600 meter over Lyngenfjorden. Tårene kommer når de ser fjellsiden ruve over dem. Béatrice blir stående i stillhet mens hun skuer ut over fjellet hvor hennes far gikk bort.
– Det var forferdelig å se han forsvinne foran øynene mine, men jeg er takknemlig for at jeg var her da det skjedde. Han var så lykkelig den dagen, sier Virginie med tårer i øynene.
Mandag 19. mars 2012
En gruppe på 12 franske og sveitsiske skiturister ankrer seilbåten opp i Djupvik i Kåfjord. De siste dagene har de gjort strandhugg i ulike fjorder og klatret opp på toppene. I dag planlegger de å bestige den 1288 meter høye Sorbmegaisa. De gleder seg. Nord-Troms har vært preget av uvær den siste tiden, men i dag skinner solen og snøen er kald og tørr.
På toppen av Sorbmegaisa er stemningen elektrisk i turfølget, som er oppgjort av nære og gode venner. Også de franske guidene er en del av denne vennegjengen. Lykkerusen er til å ta og føle på.
Etter en halvtimes pause velger turfølget å kjøre ned i Engenesdalen på sørsiden av fjellet. En betraktelig brattere rute enn den som regnes som normalruta.
De mest rutinerte skikjørerne kjører først. Med 100 meters mellomrom dropper de ned i fjellsiden en om gangen. Plutselig, og uten en lyd, løsner hele fjellsiden. De seks som kjørte først blir tatt og ført ned fjellsiden av de voldsomme kreftene. I toppartiet av fjellet står resten av følget og ser på i vantro.
Deres første reaksjon er å kjøre ned og starte kameratredning, men en av guidene frykter at enda et skred kan løsne og bestemmer at de klatrer opp til toppen igjen og følger ryggen på sørsiden ned til dalen. Kapteinen på båten blir varslet og han kontakter nødetatene.
Etter kort tid er store redningsressurser fra Forsvaret, Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Norske Redningshunder på stedet. Da Virgine og Veronika kommer seg ned til skredtunga er redningsarbeidet allerede i gang. De blir anbefalt om å kjøre ned og gå om bord i båten.
Senere på dagen kommer beskjeden. Fem av de seks som er tatt av skredet er funnet omkommet. Den sjette, Olivier Deriaz, lever.
Skredet var over 700 meter bredt og strakk seg én kilometer ned i Engenesdalen. Den senere ulykkesrapporten anslår at det var 25 000 tonn snø som dundret ned fjellsiden. Det tok flere timer å grave fram de rammede. Den dypeste lå seks meter under overflaten.
Skredet på Sorbmegaisa var den mest alvorlige enkeltulykken siden Vassdal-ulykken i 1986.
En fattig trøst
10 år senere står Veronika og Virgine igjen ved Engenesvannet. Denne gangen i lag med Virgines datter, Béatrice.
Der har Ranveig og Svein Soleng, med støtte fra Ut i Nord, ført opp et minnesmerke for de omkomne skituristene. Da Virgine fikk høre om dette tok hun det som et tegn på at tiden var inne for å besøke stedet.
I regi av den sveitsiske konsulen til Nord-Norge, Sonja Eriksson Steigen, reiste de etterlatte tilbake til Kåfjord.
– Sorgen er med meg hver dag, men å komme hit igjen hjelper. Livet til mannen min stoppet her, men han fikk en nydelig død, på et nydelig sted omringet av venner som alle var lykkelige. Han var lege og jobbet med syke mennesker, men sa selv at han ikke ville dø i en sykeseng. Han ville dø i fjellet, og det gjorde han, sier Virgine.
– I dag er det fredfullt
Hun var usikker på hvordan hun skulle reagere på å være tilbake ved Sorbmegaisa. Følelsen av at hele fjellsiden løsnet og tok livet av mannen hennes satte spor i lang tid. I etterkant slet hun med PTSD og følte at fjellene skulle ramle sammen rundt henne.
– Men jeg er overrasket over at jeg ikke føler meg truet av fjellet. I dag er det fredfullt.
Datteren Béatrice ønsket å gå til toppen av fjellet i Djupvik, men det er ikke Virgine like sikker på.
– Mannen min så på fjell som mennesker. De hadde ansikter og personligheter og var noen man skulle respektere. Sorbmegaisa er et imponerende fjell som jeg har ærefrykt for.
Tiden etter ulykken betegner hun som mørk, men i dag går det bedre. Sorgen og savnet av ektemannen vil derimot alltid være der.
– Fraværet hans er veldig tøft å takle, men vi føler likevel nærværet hans hver dag. Død er en del av både livet og naturen, sier Virgine.
Blekner i sammenligning
Også Veronika betegner det som fredfullt å komme tilbake, men legger ikke skjul på at ulykken har satt dype spor.
– Andre triste opplevelser før eller etter ulykken blekner i sammenligning. Det har ikke samme innvirkning på meg lengre. Jeg mistet gode venner den dagen, men heldigvis overlevde både jeg og mannen min. Vi har støttet hverandre, og det at vi begge var her da det skjedde har hjulpet oss i ettertid, sier Veronika.
Hun besøkte Engenesdalen i 2018 i lag med sin ektemann Daniel. På grunn av sykdom kunne ikke han ta turen opp på fjellet denne tirsdagen. Hadde han det ville han sett steinene fra de sveitsiske alpene de la ned i 2018. De var der enda, til Veronikas store glede.
Vil takke hjelpemannskapene
Å besøke ulykkesstedet var ikke den eneste motivasjonen for reisen til Kåfjord. Mandag kveld fikk de etterlatte møte kåfjordingene som deltok i redningsarbeidet den skjebnesvangre dagen i 2012.
– Det var veldig viktig for meg å møte menneskene som hjalp oss den dagen. Vi fikk så mye støtte, og det hjalp veldig selv om jeg ble knust. Nordmenn er rolige og hjelpsomme mennesker, sier Virgine.
– Vi snakket mye og jeg fikk vite at det også var vanskelig for dem. Vi kan ikke få takket de nok for alt de gjorde for oss, legger Veronika til og trekker fram møter med alt fra taxisjåfører til leger:
– Det var en slik snillhet fra alle.
Sterkt møte
– Det var et sterkt møte, sier Monica Hansen.
Hun var en av kåfjordingene i Røde Kors som ble løftet opp med helikopter for å starte redningen av de forulykkede.
– Det var sterkt å høre hvordan livet deres har vært i etterkant. Hvor lang tid det har tatt for dem å bearbeide det. For min del har tankene om den dagen kommet og gått, men de har en sorg i livet som aldri blir borte.
I 2012 var hun fersk og uerfaren i korpset. Møte med tragedien beskriver hun som dramatisk.
– Jeg var med på å grave ut en død person øverst i raset, men trakk meg unna da han var utgravd slik at ambulansefolkene kunne gjøre jobben sin. Jeg hadde muligheten til å ikke eksponere meg for de døde. Det var det ikke alle som hadde. Jeg kjører forbi fjellet hver dag, ser opp dit og tenker på den dagen. Det preger livet mitt og noe jeg bærer med meg, sier Hansen.
Samtalene med de etterlatte var givende også for Monica.
– Jobben vi gjorde føles meningsfull når de rammede takker oss for at vi var der. Det er også en helhet i dette. De takker samfunnet i nord for at vi stiller opp, rykker ut og ivaretar de i etterkant. Det betyr mye for dem, og det betyr mye for oss å få tilbakemelding på den jobben vi gjorde.
Sjeler på himmelen
Det var få tørre øyne ved Engenesvannet tirsdag.
En tydelig berørt Veronika erindrer kjøreturen til Tromsø på kvelden etter ulykken. Beskjeden om at fem av deres nærmeste venner var gått bort hadde begynt å synke inn.
– Det var en nydelig kjøretur forbi vakre fjorder og fjell. Plutselig oppdaget jeg nordlyset over fjellene, og følte at det var sjelene til vennene våre som danset på himmelen.