Da humorprofilen Trine Lise Olsen var syv år gammel valgte moren å gi henne og hennes to år eldre bror opp frivillig.
De ble så plassert først i ett fosterhjem, før hun som niåring endte opp hos det hun i dag kaller for familien sin.
– Det er ikke alle fosterhjem som er bra, så jeg var glad da vi ble flyttet og det er jeg ennå. Ragnhild er mammaen min og jeg føler jeg skylder henne alt — for hun har gitt meg alt jeg trengte for å klare meg her i livet. Jeg er litt ekstra takknemlig fordi jeg vet jeg var litt vanskelig i starten og det tok flere år før jeg det gikk over. Hun viste meg at jeg var verdt å elske, forteller Olsen åpenhjertig.
Slengte med leppa
Olsen fra Indre Billefjord har siden blitt anerkjent komiker etter at hun vant NRKs humorkonkurranse «Den Norske Humor» i 2009 og med det sitt eget TV-program. Den siste tiden har hun vært stuntreporter for iTromsø og reist landet rundt med sitt stand up-show. Men hun forteller at det ikke alltid var lett å være fosterhjemsbarn.
– Jeg husker voksne snakket mye om det og ikke trodde at vi barn fikk det med oss, og det var mange som slengte med leppa, men jeg fikk verdens beste mamma som lærte meg at jeg ikke skulle bry meg om hva folk sa om meg. Det er mye uvitenhet der ute om fosterhjemsbarn slik det er med alle former for diskriminering, forteller hun.
Tid og kjærlighet
I senere år har rekruttering og informasjon om fosterhjem blitt hennes store hjertesak og hun deltar ofte på fosterhjemskonferanser rundt i landet i ens ærend.
Hun oppfordrer alle med muligheten til å tenke på å ta inn fosterbarn.
– Det er som sagt ikke alle fosterhjem som er bra, og derfor trenger man mange slik at man kan bytte om det ikke klaffer, og slik at det blir lettere å finne en best mulig match med en gang slik at man slipper å flytte rundt så mye. Det viktigste er at man har tid og mye kjærlighet. Fosterhjem har vært alfa og omega for meg og jeg kan ikke se for meg hvordan det hadde blitt om jeg skulle vokst opp på barnehjem i stedet, avslutter komikeren.
Se Trine Lise Olsen i aksjon i "Endelig helg!: