Casper er ti dager og ligger på fanget til pappaen sin. Ansiktene er vendt mot hverandre. Han er mett og uthvilt. Jeg er på besøk hjemme hos den nybakte familien og blir tilskuer til et nydelig samspill: Casper har øynene åpne, han ser inn i pappas ansikt. Pappa ser tilbake på Casper, ser i øynene hans.
- Han ser klok ut, det er akkurat som han undrer seg over noe, sier pappa.
Han snakker til den lille sønnen sin, ubevisst legger han stemmen i et mykt leie. Kanskje kjenner Casper igjen stemmen hans. Mens han lå i magen, var pappa stadig i nærheten og snakket med ham. Om alt - fra selvangivelsen, verkstedregninga og til steiketida på lammelåret. De siste tre månedene i mammas mage har nemlig Casper kunnet høre. Så ser jeg dette: Faren rekker ut tunga, holder litt. Venter. Så gjør også Casper det, rekker ut tunga, avslutter. Far sin tur. Caspers tur igjen. Så vender Casper hodet vekk, som for å si:
- Nå er det nok. Far respekterer det. Dette er den første dialogen, en turtaking. Noen barn kan herme etter mimikk som dette når de er et par timer gamle, andre når de er to uker eller to måneder. Stemmer og mimikk er sentralt i samspillet mellom foreldre og barn. Gjennom dette får barnet en opplevelse av seg selv, en bekreftelse, en følelse av kjærlighet og tilhørighet. Fra et slikt samspill vokser språket fram.
Gråten er den aller første meldingen barnet sender ut. Foreldre tolker: Han må være sulten? Trøtt? Har han luft i magen? Er det for sterkt lys? Annen type smerte? Vil han ha kroppslig nærhet? Det kan ta litt tid før foreldrene lærer å tolke tegnene riktig. Å lete seg fram til brystet er også av de første språklige uttrykk. Den lille lager kallelyder og søker med ansikt og munn. Casper blir tre måneder og kommer på helsestasjonen. Mammaen legger ham på benken. Han veiver med armer og bein. Jeg nærmer meg ham forsiktig. Han gjør en pause i bevegelsene. Så smiler jeg til ham og begynner å snakke med ham. Hele Caspers ansikt blir et smil. Han lager lyder, av vokaler. Når han gjør en pause, snakker jeg til ham. Slik veksler vi, til samtalen tar slutt. Å snakke babyspråk når barnet er under ett år, er faktisk smart. Det er ikke skadelig for barnets språkutvikling. Foreldre legger stemmen i et mykt toneleie, ubevisst, og å si «da-da, na-na, ma-ma» blir naturlig. Dette er det universelle babyspråket som preger den første samtalen - uansett hvor i verden familien bor. Senere vil miljøpåvirkning avgjøre om barnet etter hvert vil snakke kinesisk, persisk, fransk eller Tromsø-dialekt.
Denne aller første kommunikasjonen med ansikt-til-ansikt-kontakt, mimikk, stemmebruk, og veksling i dialogen gir en god basis for videre språkutvikling.
