Dagens unge er bortskjemte, klager på alt og setter ikke pris på noe. De har uante muligheter, ingen bekymringer og de får alt de trenger – og gjerne mer.

Hørt den før? For ungdomslivet er jo feilfritt – eller er det nå det?

Selv har jeg erfart at presset kan bli for mye og at alt kan gå i oppløsning.

Jeg har alltid vært en hardtarbeidende person som er seriøs både på skolen og trening. Som perfeksjonist blir jeg ikke fornøyd med å være på nedre halvdel av karakterskalaen og får som regel gode karakterer. En skulle trodd at jeg hadde full kontroll, inkludert meg selv. Slik gikk det dessverre ikke.

Jeg hadde deltatt på skolerevyen som hadde pågått i en måned. Det var lange dager med skole før det bar på trening og revyjobbing til langt på kveld. Under revyen var jeg bare hjemme noen få timer om dagen, og måtte noen ganger gjøre lekser på natta om jeg skulle ha en sjanse til å opprettholde karaktersnittet. Nattevåkingen ble et problem for meg som trenger ekstra mye søvn for å overleve uka.

Jeg var sliten og trøtt hele tiden, og utsatte alt jeg tok for meg til siste liten. Søtsuget ble enormt, og jeg fikk en trang til å småspise. Likevel merket jeg ikke hva som skjedde før en måned var gått og revyen var over. Da begynte leksene og innleveringene å hope seg opp, og jeg kjente på presset for alvor. Jeg ble helt utbrent, måtte være hjemme fra skolen i flere dager, og ville bare begynne å gråte hele tiden. Alt stresset hadde slitt meg ut både fysisk og psykisk. Etter hvert kjente jeg at kreftene kom tilbake, og jeg kom meg tilbake på skolen. Det var tøft med alt jeg hadde gått glipp av og å bli ferdig med alle innleveringene med utsettelse.

Løsningen for meg var å la være å tenke at kun det beste er godt nok. Løsningen var å slappe av og godta at jeg ikke kan være flink til alt. Jeg har lært mye av denne prosessen og har fått det mye bedre. Nå får jeg enda bedre resultater både på skolen og trening uten å stresse så mye. Å ta bort litt av presset kan gjøre en stor forskjell.

Alle forventer at vi som ungdommer skal være feilfrie siden vi har så gode forutsetninger. Disse forventningene kommer fra familie, venner, lærere, trenere og andre ungdommer. Det er satt en slags felles og utbredt oppfattelse om at alle ungdommer må være perfekte. Dette er en standard som ikke alle er i stand til å leve opp til.

Å være ungdom i dag er et sirkus. Vi sjonglerer skole, husarbeid, jobb og hobbyer uten pauser. Det er som å sjonglere medisinballer, uten å ha råd å miste kontroll over en av dem. Klarer vi ikke prestere på alle områder, blir det ikke en fullkommen forestilling.

På skolen jobber vi oss i hjel for å få gode karakterer, og for å tilfredsstille lærerne. Det er nesten som om karaktersnittet skulle definert deg som person. Hvis vi ikke har gode karakterer, er vi dumme eller gir blaffen i framtida vår. Karakterene tar opp en altfor stor del av livene våre og får alt til å handle om skole hele tiden. All tid utenom treninger og hobbyer brukes til lekser og annet skolearbeid. Til og med i helgene sitter mange med leksene.

De fleste ungdommer driver med idrett eller andre ting på fritida, der det forventes at man yter maksimalt. Trenerne maser stadig om at vi må jobbe hardere, øve mer og bli bedre. Noen dager har vi ikke nok energi til å prestere bra på trening. Uansett om det er på grunn av søvnmangel, lavt blodsukker eller bare en lang dag, så er bare den beste innsatsen og prestasjonen god nok. Det sliter på selvtilliten når man har perioder der man ikke presterer på det beste.

Når vi i tillegg skal ha tid til å være sammen med familien og hjelpe til hjemme, blir det mye å balansere. Foreldre skjønner ikke alltid at vi trenger tid til å koble av, og velger å kjefte og klage når vi sitter med mobilen i hånda eller slapper av med noen episoder av favorittserien på Netflix. Ifølge dem skal vi ha overskudd til aktivitet og å hjelpe til døgnet rundt, men hvor skal vi hente all energien fra? Vi er unge, men ikke supermennesker.

Noe av det viktigste med å være ung er å ha tid til venner, være sosial og være ute sammen med folk på sin egen alder. Vi skal alltid være tilgjengelig når vennegjengen legger planer, og prioritere dem først. Mange ganger blir det vanskelig å få tid til vennene, og i mitt tilfelle er jeg så opptatt på ukedagene at jeg bare ser vennene mine på skolen og i helgene.

Ifølge standarden skal vi alle være i godt humør hele tiden, morsomme og spontane. Vi skal alle by på oss selv og være sosiale. Det er ikke rom for å være slapp og å ikke ha dagen, eller å bare ville være for seg selv. Alle forventer at vi skal takle alt dette med et smil om munnen, når vi egentlig til tider bare vil legge oss ned og grine.

Tenk om det ikke fantes et slikt prestasjonspress. Det hadde gjort hverdagen mye enklere for oss alle. Tenk om vi ikke behøvde å være perfekte. Til alle dem som mener at ungdommen må slutte å klage over hvor presset de er vil jeg si følgende:

Ingen er perfekt, så hvorfor må vi nå det uoppnåelige?

foto