Nabobarna spilte teater i Vestregata, og en spent Stina Fagertun stilte opp for å se forestillingen.
- Jeg satt forrest i vedsjåen, og husker fortsatt alt. Jeg fikk også buksa revet opp av en spiker der, sier Fagertun.
Hun fortsatte med å selv spille barneteater, revy, kabareter og byspill. I tillegg til å spille har hun også skrevet egne tekster. Både faren og bestemoren fortalte historier om fjell og daler, om folk og familie.
- Det pirka nok borti noe i meg, sier Fagertun i dag.
Eget valg
Som ”ordentlig” jobb arbeidet hun i barnehage, før hun ble syk og måtte finne seg et annet levebrød. Det ble fortellinger og eventyr på heltid.
- Jeg måtte ta et valg, siden helsa ikke tillot meg å jobbe fullt i barnehage. Nå reiser jeg rundt og forteller og er en kulturformidler, og kan selv administrere dagene mine i forhold til hvor mye jeg klarer, sier Fagertun.
Hun er klar over at det ikke er alle forunt å kunne fylle arbeidsdagen med det de liker aller best, samtidig som valget gjør at hun ikke blir rik.
- Alle vet at ikke alle kulturarbeidere kan vasse i penger og oppdrag. Det er perioder hvor det er rimelig tøffe tak, men siden ungene er flyttet ut, så kan det bli havregrøt noen dager uten at det går ut over noen andre, sier Fagertun - før hun ler:
- Det kan være mange motbakker, men jaggu har det vært noen nedoverbakker også!
Fortellerskatt
I disse dager drar hun rundt til barnehager og forteller mørketidshistorier og på nyåret vanker det historier knyttet til soldagen. De siste årene har hun vært i USA for å blant annet fortelle historien om balsfjordingene som emigrerte til Amerika, og fortelle om Nord-Norge for både voksne og barn.
- Unger inspirerer meg voldsomt, og det er også en enorm skatt i den nordnorske fortellertradisjonen. Muntlige fortellinger gjør at man kan skape egne bilder i hodet, og kan bli tolket så skummelt som man selv tåler.
Tidligere i år ble hun norgesmester i fortellerkunst, og deretter gikk hun til finalen og vant sølv i det nordiske mesterskapet.
- Jeg hadde skikkelige nerver, men i finalen fortalte jeg en litt-på-kanten-historie, og det slo tydeligvis an.
Nå er hun nominert til Årets tromsøværing, nettopp for at hun ivaretar fortellerkunsten bedre enn noen annen.
- Det er mange gode kandidater, og jeg er takknemlig og ydmyk for å bli nominert. Det er både ærefylt og veldig hyggelig.
