Forrige fredag kom et polart lavtrykk inn over Tromsø, og utfordrende vintervær ble enda mer utfordrende for bussene og bussjåførene. Driftssjef hos Nobina, Magnar Nilssen, kalte dagen for «en helvetes dag» etter at flere busser hadde kjørt seg fast, havnet i grøfta og vært involvert i trafikkuhell. Det mest alvorlige uhellet skjedde i Haakon VII gate, der en buss kjørte inn i en husvegg og seks personer ble sendt til UNN for sjekk.

– Hvordan har den siste perioden vært for dere på huset?

– Det var spesielt fredag som var tøff. Det var hektisk, og jeg er glad for at vi ikke har så mange sånne dager, sier Nilssen.

– Jeg synes egentlig det har gått bra de siste årene, men så fikk vi denne ekstreme dagen der det var mye som skjedde i løpet av en og en halv time. Akkurat da det sto på som verst, hadde vi ikke den fulle oversikten. Det var hektisk for oss her inne på kontoret, men de som alltid vil ha det tøffest er jo sjåførene som sitter midt oppi det.

– Hva gjør dere for de sjåførene som har vært i en slik situasjon?

– De som blir berørt har vi oppfølging med. Jeg snakket med sjåføren som var med i hendelsen med huset. Hans nærmeste leder har også fulgt ham opp gjennom helga og i ettertid. Han har ønsket å komme seg ut i kjøring raskest mulig, og det tror jeg også kan være en god medisin i stedet for å sitte å lure på hva som gikk galt.

– Er det noen morgener der du står opp, kikker ut av vinduet og får vondt i magen?

– Nei. Man lærer seg å leve med at man aldri vet hva som møter en når man kommer på jobb. Vi har 120–130 busser ute i trafikk og jeg vet at ting kan skje. Hadde hver dag vært som fredag, vet jeg ikke om jeg hadde orket. Mellom hver dårlig dag, er det 350 gode dager. Jeg har egentlig aldri gruet meg til å gå på jobb.

– Har du gruet deg til å åpne nettavisene?

– Jeg har sluttet å lese kommentarfeltene på nett, men jeg føler at litt av jobben er å følge med på hva som skrives i media. Alle de folkene som ikke har annet å gjøre enn å sitte hjemme og skrive mer eller mindre vettige kommentarer bryr jeg meg ikke om.

– Synes du folk er for drøye?

– Ja, jeg synes det. Jeg går på hver eneste hjemmekamp til TIL på Alfheim og det slår meg at den beste treneren alltid sitter bak meg og roper og skriker. Det er litt det samme.

– Merker dere noen endring i stemninga på jobb når vinteren nærmer seg og man vet man går inn i en vanskelig periode?

– Før gjorde vi nok mer det. Men det er klart, det er nok vanskeligere å få folk til å kjøre de dagene det er vanskelig vær og førerforhold. Skal man bo og jobbe i Tromsø, er man nødt til å håndtere vinteren. Jeg har reist mye rundt og jeg tør å påstå at Tromsø er den vanskeligste bussbyen i hele Norge, Sverige, Danmark og Finland. Kan man kjøre buss i Tromsø kan man jaggu meg kjøre buss over alt.

– Men hvorfor skjer det så mange uhell?

– Jeg synes ikke det har vært så mye uhell, men husk at det er veldig mye mer fokus på dem nå. Jeg har vært i bransjen lenge, og vet at alle de uhellene vi hadde tidligere ikke hadde den samme omtalen. Dessuten har trafikken i dag også blitt mer komplisert. Husk på at over halvparten av bybussene er 15-metersbusser. Hvis jeg spør sjåførene, så tar de færreste bølgen når jeg sier «hybridbuss». Såpass ærlig må jeg være. I fremtiden tror jeg fylket må bestemme rutetilbudet og så må de la busselskapene bestemme hvilke busser de skal kjøre med. De er i stand til å ta den avgjørelsen best.

– Har du vurdert å slutte noen gang?

– Da det var som verst til å begynne med, tenkte jeg «hva er det jeg har gitt meg ut på?». Men de siste årene har jeg ikke tenkt tanken. Jeg trives godt i bransjen, og så er man forberedt på at det er en bransje som mange har sterke meninger om fordi bussen betyr mye for folk. Jeg skulle selvfølgelig ønske at også flere så at det ikke er alt vi kan gjøre noe med. Man må ha litt forståelse for at det ikke er alt vi kan fikse. Det går på vei, kø og fremkommelighet. Og så er det det med rutetider. Vi fikk mye pes i januar fordi det var så mye avvik, men det viste seg at syv prosent av disse avvikene kunne tilskrives oss. Hvis jeg kunne bestemme, hadde det sett annerledes ut her i Tromsø.

– Hva hadde du gjort?

– Først og fremst så handler det om prioritering av buss. Vi står og stanger i de samme køene som alle andre, særlig i sentrum. Giæverbukta nevner jeg ikke engang. Det har jo vært et problem lenge. Det ene er det som går på for dårlig rutetid, og det andre er at man ikke evner å gjøre noe for å slippe bussen fram. I sentrum står vi og stanger og venter i kø ned mot Grønnegata hver eneste ettermiddag og blir forsinket. Her kunne man fått sperret den lille biten for buss og taxi og bedt privatbilene kjøre sørover mot Grand. Ved Jaklins plass står vi med rekker av busser som skal gjennom byen, og én buss rekker gjennom krysset på grønt lys. Det samme gjelder gjennom Grand-krysset. Lysprioritering ville vært en enkel sak i tillegg til kollektivfelt i de verste områdene. Vi ser også at det blir mer biltrafikk. Hvis man ikke gjør noe for å lette fremkommeligheten blir man stående.

Kurt Nilssen Tillitsvalgt NTF og ansatt i Nobina – Jeg og Magnar begynte samtidig i Tromsbuss i 1986 og har kjent hverandre veldig lenge. Jeg er tillitsvalgt i Transportarbeiderforbundet og har mye med Magnar å gjøre. Jeg anser han som en handlekraftig sjef. Jeg skulle ønske han nådde enda lengre inn i det kommunale og fylkeskommunale. Han har mange gode ideer og mye kunnskap. Foto: ESKIL WIE
Tor-Inge Hoaas Venn og tidligere kollega – Magnar er en god venn. Han er veldig etterrettelig og veldig korrekt i sin opptreden, både i forhold til sin arbeidsgiver, i sitt politiske virke og ellers. Han har sterke meninger. Foto: Sally Rosendahl
Pelle Nilssen Bror – Han er en ganske stille type, men han har glimt i øyet og gode kommentarer. Han er omgjengelig og sosial av seg. Selv om han har mye på jobb, har han tid til å være med på sosiale ting med søskenflokken. Vi er en søskenflokk på åtte.