Denne saken ble først publisert 11. oktober 2022, men blir nå åpnet for å markere ettårsdagen for Russlands invasjon av Ukraina.

Svitlana Telegina sitter trygt plassert i datterens sofa på Storslett. Hun sukker tungt, men er klar til å fortelle.

Den 67 år gamle bibliotekaren fra Kharkiv i Øst-Ukraina har lagt fem døgn bak seg i Norge.

Fem døgn i fred.

Men i hodet er hun fremdeles i hjemlandet. Telefonen sjekkes en gang til før intervjuet. Hva skjer der nede nå? Har vennene gitt livstegn fra seg i dag?

STØTTER: – Jeg forstår ikke, du forstår ikke, hvor vanskelig det er. Vi har ikke følt det på kroppen slik hun har gjort, sier Lana Telegina. Foto: Isabell Haug

– Hun klarer ikke å sove, forteller datteren Lana Telegina.

Og det er kanskje ikke så rart. Byen med 1,4 millioner mennesker, den nest største i Ukraina, er bombet sønder og sammen. Utslettet av Putin og russiske styrker.

Sivile er blitt et mål.

Folk gjemmer seg i kjellere og barn fødes under bakken. Den 80 år gamle nabodamen nekter å dra.

– Jeg er veldig glad for å være gjenforent med datteren min. Men jeg har skyldfølelse, for at jeg er her og andre er igjen. Det er vanskelig å ikke kunne redde alle, sier hun på ukrainsk mens datteren oversetter.

SJEKKER STATUS: De sender hverandre hjerter og andre kodeord for å fortelle at de fremdeles er i live. Chattegruppen med venner på Facebook er blitt det viktigste Svitlana Telegina sjekker. Foto: Isabell Haug

Baderommet kollapset

I seks døgn skjuler hun og naboene seg i boligblokkens kjeller, ikke langt unna sentrum av Kharkiv.

Hun forteller om en krig som eskalerer. Fra kamper på bakken til et stadig bomberegn og raketter som treffer hardt.

BODDE HER: I seks døgn gjemmer Svitlana Telegina seg i kjelleren med mange andre fra samme bydel. Den dagen hun dro kom det enda flere, og mange er der fremdeles. Foto: Privat

Alle er redde.

Én ettermiddag det er helt stille, tar hun sjansen. Hun går opp trappa til fjerde etasje, og inn i leiligheten for å bruke toalettet. Etter kort tid på badet skjer det plutselig noe:

– En bombe slo ned i militærbasen rett bortenfor blokka vår. Trykkbølgen som kom, gjorde at badet raste sammen rundt henne, gjenforteller Lana.

Og det er som om veggene bølger seg.

Uvirkelig, som man bare ser på film.

– Jeg prøvde å stå oppreist, men ble holdt nede av trykket. Ventilasjonsrør kom ut av veggen og falt ned på meg. Heldigvis var de laget av plast og ikke metall, så jeg ble ikke skadet, sier Svitlana.

REDD: Hun føler seg trygg i datterens leilighet i Nordreisa. Men biler, busser og traktorer med høy lyd skremmer henne fortsatt. Foto: Isabell Haug

Det er første gang hun forteller detaljene så datteren hører det. De lyseblå øynene er hovne. Gråten sitter fast i halsen.

– Det var bra jeg var på badet, med plastflasker og sånne ting. Hadde jeg vært på vei ned trappa, hvor jeg etterpå så flere knuste vinduer, kunne det ha endt verre.

Sild i tønne

Hun kommer seg ned i kjelleren igjen, og det er da hun bestemmer seg for å rømme.

Hun vet hvor hun skal, til det kalde landet langt nord: Norge.

– Jeg fikk en venn av meg til å ordne henne en bil. Jeg vet ikke hvordan han klarte det, for taxier er dyrt nå, og det er ikke alle som vil kjøre. Men bilen kom, og hun løp ut til den mens tårene rant, hysterisk og helt i panikk. Det eneste hun tok med seg var en ryggsekk, telefonen, passet og klærne hun gikk i, sier datteren.

På sentralbanestasjonen i Kharkiv er det ingen kø. Folk står som sild i tønne. Svitlana hører lyden av bomber som faller rundt dem.

– Vi blir bedt om å legge oss ned, men det går ikke. Vi er altfor mange, sier hun.

Svitlana er heldig. Hun kommer seg raskt på et tog til Ternopil, og videre med buss til Warszawa i Polen. På grensa serveres hun brød og en skål med suppe. Det første hun spiser siden hun forlot hjemmet sitt.

– Hele veien ble jeg hjulpet av venner og tilfeldige folk jeg møtte. Det er jeg veldig takknemlig for, sier hun.

DEMONSTRERTE: Til tross for det hun nylig hadde opplevd, deltok Svitlana Telegina på demonstrasjonen i Oslo, sist lørdag. Dagen før kom hun til Norge. Foto: Privat

– Hvor er mødrene?

Etter 20 minutter spør jeg om hun trenger en pause fra å snakke.

Hun knuger tørkepapiret i hånda, men rister på hodet, stopper ikke praten. Jeg spør om Putin, og får beskjed fra datteren om at vi beveger oss inn på et sensitivt tema.

– Putin er Putin, men dette handler også om det russiske folk. Han kontrollerer jo ikke alt. Hvorfor har ikke russerne stoppet han? Det er ikke Putin som står med våpen. Hvor er mødrene til guttene som skyter og dreper oss, hvorfor stiller ikke de spørsmål til Putin og til landet sitt?

Hun hever stemmen et ørlite hakk:

– Byen vår var veldig pen, en stor by. Men nå er det ingenting igjen. Og russerne gjør ikke noe. Nå har de begynt å demonstrere på grunn av alle sanksjonene, fordi det blir vanskelig for dem, økonomisk. Men før det var det ingen støtte å få.

Lana tilføyer:

– Det er bullshit om de sier de ikke støtter Putin, for hvis de ikke gjør noe, så støtter de han. Man kan alltid protestere.

Svitlana sier Norge må huske på en ting:

– Russland er også deres nabo, og det er en veldig farlig nabo å ha. Vi visste det, men hadde ikke trodd det skulle bli krig likevel. Småkonflikter og problemer; ja, men ikke krig!

LITE: Den blå Fjellräven-sekken, telefonen og passet var alt hun hadde med seg da hun dro. Kofferten med klær fikk hun av datterens venner i Oslo. Foto: Isabell Haug

Lyser ut nye stillinger

Samtidig som krigsherjingene pågår, sier norske kommuner ja til å ta imot flyktninger.

Onsdag ble det klart at UDI oppretter 8000 akuttplasser for ukrainske flyktninger i Norge. Hero Norge AS står for driften av flesteparten av dem, og på Storslett skal det gamle akuttmottaket snart huse 180 mennesker.

AKUTTMOTTAK: Storslett Hotell blir nok en gang akuttmottak. Det tidligere hotellet var også i bruk som mottak i 2015, da syriske flyktninger kom over Storskog i Finnmark. Foto: Johanne P. Elvestad

Ordfører i Nordreisa, Hilde Nyvoll, sier kommunen klargjør et eget helseteam for mottaket. Helsepersonellet omdisponeres, og det letes etter tolker.

Videre lyser kommunen ut nye legestillinger i «Nordsjøturnus», som skal dekke opp fastlegetjenesten og legevaktordningen. I dag bruker kommunen mye ressurser på vikarleger.

– Får vi tilsatt nye leger, vil disse avlaste fastlegene våre, sikre god legevakt og samtidig gi økt kapasitet til å håndtere mottak av flyktninger, sier hun.

Kommunen har plikt til å tilby helsehjelp til de som kommer. Kommunedirektør Jan-Hugo Sørensen regner med at en del av flyktningene er traumatiserte.

– Vi må se an situasjonen, hvordan det utvikler seg. Det kan godt hende at vi må bemanne opp med sykepleiere. Derfor har vi en sak i formannskapet i neste uke hvor vi ber om fullmakt til å kunne etablere nye tjenester ved behov, sier han torsdag.

HJELP: Mange flyktninger kan trenge mye helsehjelp i perioden som kommer. I Nordreisa kan det bli aktuelt å ansette flere i sektoren. Foto: Isabell Haug

– Gi oss arbeid

Svitlana er klar på at hun ønsker å hjelpe til. Hun har hørt de samme bombene falle, vet hvordan andre ukrainske flyktninger har det.

Hvordan kan nordmenn være til støtte for ukrainere som kommer, spør jeg.

– Vi må ha arbeid. Ukrainere liker å jobbe, begynner hun.

Samtidig bekymrer hun seg for fremtiden deres her. At de må lære seg et nytt språk, og at de blir å kjede seg i en liten bygd. Og hva med traumene?

Hun fikler med telefonen. Klarer ikke å legge den bort.

– Det blir utfordrende å sitte med tankene i hodet, utfordrende å få disse bort. Kanskje kan det være lurt å opprette egne samtalegrupper, foreslår hun.

En ting er de begge klare på: De vil ikke ha hjelp fra folk fra Russland.

– Dette er det svært viktig at dere forstår. Det blir det samme som under andre verdenskrig. Hadde du hatt lyst på hjelp fra det tyske folket? Jeg tror ikke det. Polske? Ja. Estoniske? Ja. Men ikke russiske, slår Lana fast.

TØFT: Lana Telegina forteller at de siste to ukene har vært tøffe. Hun har vært sykemeldt fra jobben sin i NAV Nordreisa. Foto: Isabell Haug

– Jeg har ikke spist

Hun innrømmer at også hun har hatt det tøft de siste ukene. 31-åringen flyttet til Nordreisa for ett år siden, utelukkende på grunn av jobb.

Men hun har ingen venner her.

– Det har vært helt umulig å tenke. Jeg har ikke spist og ikke drukket vann. Jeg har ikke hatt noen som kan gi meg en klem. Jeg håper ting snart er over og vi kan dra hjem, sukker hun.

Hun ønsker også å bidra:

– Jeg sitter med følelsen av at jeg burde gjøre mer. Ukraina er mitt hjemland. Jeg er ikke norsk selv om jeg bor i Norge. Men akkurat nå er det eneste jeg kan gjøre å poste, reposte- og blokkere fake news... og donere penger selvfølgelig.

De følger meg ut i gangen når jeg pakker ned blokka. Svitlana trasker i blå crogs uten sokker.

Hun holder telefonen opp mot munnen, snakker ukrainsk til den. Så viser hun oversettelsen til meg: «Be careful with the russians», står det.

På Storslett er dagen rolig og solfylt. Stille. I stor kontrast til det som skjer i Ukraina nå.