Saken er skrevet av Arne Hauge i avisa Ruijan Kaiku, 16. mars 2023.
– Jeg ble kjempeglad. Og stolt. Samtidig ble jeg overrasket, siden det var så mange andre gode nominerte. Det har skjedd så mye positivt i det kvenske i det året, med Kventeateret, Ingeborg Arvola og mange andre. Så jeg tenkte at voi, de valgte meg, sier vinneren av Årets kven 2022, Kjersti Feldt Anfinnsen, bosatt i Oslo.
– Tenk at det skulle noen melkepakker til, for å bikke det din vei.
– Ja. Men melk er viktig, sier tannlegen, forfatteren og DJ-en. Som i året som gikk også var redaktør for en katalog om vandreutstillingen Tuulessa – I vinden.
Betent salat
– Og jo mer man lærer om det kvenske, desto mer følelser får man for det. Så da blir man jo ganske forbannet når det skjer noe sånt, sier Anfinnsen. Som her sikter til Tine-saken der nordsamisk får plass på melkepakkene i nord, men ikke kvensk.
– Jeg visste på forhånd at det var en betent salat å gå inn i, og måtte finne en fornuftig måte å formulere meg. Syns det var for viktig til å ikke ytre meg, så jeg jobbet mye med det. Men det ble visst provoserende likevel, minnes hun.
– Du sto han av for det?
– Ja. Man har jo lært i tiden med internett at det kommer mye grums opp der, så jeg valgte vel å ikke lese. Men jeg fikk høre at det var 900 kommentarer eller noe sånt. Det er helt klart et problem i forhold til andre som har lyst å ytre seg. Det er mange følelser, ikke minst rundt det kvenske, sier vinneren, som har halve slekta si fra Vadsø og Skallelv i Finnmark og som selv har bodd landet rundt.
Gøy å kjenne
Men det var stille rundt det kvenske og få steder å vende seg til, da Kjersti fikk vite om sine røtter. Det var for 25 år siden. Hun tok til å søke sin identitet, og gikk senere på kvensk språkkurs på Universitet i Tromsø, hun var også med å starte unge kveners forbund, forløper til Kvenungdommen.
– Jeg prøvde å finne miljøer å være i, men det var nokså stille. I dag er det mye mer vind og positivitet, og det er gøy å kjenne at man helt automatisk har lyst til å være med å bidra. Å se at det kvenske miljøet i dag er så raust og mangfoldig at man i vurderingen av en slik pris også tar med en kven som har østlandsdialekt.
– Du holder også på med andre ting med kvensk relevans?
– Når jeg er ute og snakker om de romanene jeg har skrevet, kommer jeg alltid inn på det kvenske. Det ligger så naturlig for meg å snakke om, sier forfatteren. Og når jentegjengen i Oslo tar sauna en gang i måneden, da insisterte Anfinnsen på ansvar for musikken. Under artistnavnet «Saunasatan», en forsikring mot at jentene unngår å bølle for mye med valg av låter og spillelister.
Blir emosjonelt
– Det utviklet seg til at jeg lærte meg å faktisk sette sammen musikk og være DJ. Lydlandskapet, og stilen, smykker og sånt, er et deilig utgangspunkt for å bråke og bryte og forske på identitetsspørsmålene. Et frigjøringsprosjekt, sier hun, og viser til eget slagord: Ei saa peitää, må ikke tildekkes. Det gjelder for kvensk, og det gjelder for alder, hun er snart 50.
– Har du tid til gjøre noe annet enn det vi har snakket om?
– Jeg er et ganske mangfoldig menneske som liker å gjøre mye forskjellig. Særlig med det kvenske er det et stort behov, tenker jeg, for å utforske hva det kan være. Det er spennende å være med på.
– Det blir nok emosjonelt å ta imot prisen. Jeg er ikke så god på å ta imot, sier hun.
– Da høres det ut som du virkelig er kven, for da er man noe tilbaketrukket av natur, eller hva?
– Vel, kanskje. Jeg er i alle fall ikke så god på komplementer og sånt.
Prisen, tar vi med, tildeles årlig i samarbeid mellom Norske Kveners Forbund – Ruijan Kvääniliitto og Ruijan Kaiku.