De hopper raskt ut i det, Hekla Stålstrenga og TKO, som vokalist Anne Nymo Trulsen kaller Tromsø kammerorkester.
De om lag 25 musikerne begynner det som senere viser seg å være en festaften med den rolige «Vise ved Vintersolkverv». Nymo Trulsen synger om mørketid og høstdepresjon. Eller som Helge Stangnes sier det i sin lyrikk: «La mørketidstankan og haustdepresjonen få vike førr strofe av blå poesi», noe også denne kvelden gjør. Selv om snøen laver ned utenfor, og vi vet alle altfor godt at vi går inn i en tid fylt med mørke og kulde. Stålstrengene og kammerorkesteret gjør imidlertid det hele litt enklere.
Litt lav vokal
Dette merker vi allerede ut i andre låt. Også her kommer Stangnes sine ord til sin rett med låten «Folketonen». Det samme gjør strykerne. Her blir dessverre Anne Nymo Trulsens vokal litt for lav, men det tar seg opp på en av gruppens beste låter på deres siste plate «Dyrandé», «Syvogtredve fem» med tekst av Ola Bremnes. Det høres rett og slett veldig bra ut å ha kammerorkesteret med seg på en slik «opp-tempo»-låt. Spesielt når hele gruppen synger med.
Gåsehud
Jeg har sett Hekla Stålstrenga opptil flere ganger både på festivaler og konsertlokaler, men aldri i en slik setting som denne kvelden, inne på Kulturhuset og med et orkester i ryggen. Det gjør seg — for å si det sånn. Selv om de klarer seg utmerket alene, gir det låtene som i utgangspunktet er vakre i sin enkelhet en helt ny dimensjon. De setter dem inn i et annet perspektiv og gjør de triste låtene mer sørgmodige og de lystige enda mer «livat». For det blir faktisk så feststemt på lokalet at det nesten er en skam at vi sitter. Spesielt på låtene med kun melodi, som for eksempel «Polkafot» og «Dyrandé», burde vi stått. På låten som har blitt deres varemerke, «Har du fyr», sitter vi med gåsehud på ryggen.
Vakkert
Hekla Stålstrenga som består av Anne Nymo Trulsen, Ragnhild Furebotten, Tore Bruvoll, Trond Viggo Solås og Ola Jakop Larsen, er nesten irriterende dyktige, men er også kanskje byens mest jordnære musikere hvor alle får sin mulighet til å skinne. Anne Nymo Trulsen synger så bra og er så avslappet på scenen at det rett og slett er en befrielse å overvære det hele. Når de da også har med seg et litt «stivere» orkester bak seg, blir kvelden nesten fullkommen. Spesielt når de avslutter med den vakreste låten av dem alle, «Tusen tanker», som ender opp som et musikalsk mesterverk denne kvelden. Ekstranumrene er så bra at de får denne anmelderen til å forlate lokalet med både ettertanke og ikke minst en ristende dansefot.