Et norsk par har lenge ønsket seg barn. Et barn fra en annen kant av verden trenger foreldre. Etter en lang adopsjonsprosess er de tre endelig blitt en familie. Det ble en vinn-vinn-situasjon.
De fleste barn er små når de kommer til Norge. De bærer med seg ulike erfaringer. Mange har hatt en relativt god start, fått godt stell og god omsorg på barnehjem eller fosterhjem, av faste omsorgsgivere. Andre kan ha tilbragt mye tid alene, opplevd å sulte, ingen til å trøste og gi kjærlighet. Noen kan ha blitt mishandlet. Barnets bakgrunn vil ha betydning for hvordan omstillingsprosessen til et liv hos norske adoptivforeldre blir.
LES OGSÅ: Den første tiden med adopterte barn
Det sentrale er tilknytning. Barnet skal knytte følelsesmessige bånd til nye mennesker. Når barnet opplever, igjen og igjen, at de nye foreldrene dekker dets behov; som å gi mat når det er sultent, skifte bleie, følge barnets oppmerksomhet, benevne det som barnet ser på og er opptatt av, — så bidrar dette til å skape tilknytning.
Å leke sammen med barnet skaper også tilknytning. Barnet må få bestemme i leken. Foreldre og barnet deler gode opplevelser og begeistring, noe som gir samhørighet. For noen adoptivbarn kan leken bli vanskelig. De har ikke lært å leke. Leken kan også skape angst, fordi barnet kan bli overveldet av vonde følelser. Om barn har opplevd mye vondt, kan de i leken gjenta om og om igjen det vonde de har opplevd. Noen foretrekker å leke med yngre barn.
Kjærlighetserklæringer, ros og fysisk kontakt gir også sterke bånd mellom barn og foreldre. Berøring er ofte lett med små adoptivbarn. Eldre barn kan vegre seg, eller de kan være ukritisk i fysisk kontakt med hvem som helst. Andre barn er skeptiske og tilbaketrukne. Mange barn viser i den første tiden reaksjoner som ikke er i tråd med dets alder. De kan opptre mer barnslige og umodne, mer klengete, få aggressive utbrudd, nattevæting eller de kan bli svært passive. Eller overgangen kan også gå helt greit, og barna vil tidlig vise tegn til trivsel.
Om det blir vansker, så pleier de å avta. Adoptivbarna trenger ulik tid på å tilpasse seg alt det nye, og opparbeide seg trygghet for å kunne knytte seg til foreldrene. I noen tilfeller vil det være nødvendig å søke hjelp utover hva helsestasjon og primærlege kan tilby.
For å gi rom for tilknytningsprosessen trenger adopsjonsfamilien tid. Og de må ha mye tid alene. Slekt og venner gleder seg over det nye familiemedlemmet, men her er det lurt å være forsiktig med besøk. Om barnet søker til deg som besøkende, bør du i den første tiden ikke ta det på fanget. La foreldrene gi trøst, hjelp, stell, kontakt. Barnet skal lære at det er foreldrene som er dets omsorgsgivere og som kommer først.
Adopsjonsforeningene Adopsjonsforum, Verdens Barn og InorAdopt har sammen gitt ut flere hefter som omhandler ulike sider ved adopsjon. Landsgruppen av Helsesøstre har utgitt heftene Foreldrehefte for adoptivfamilien og Adoptivfamilien — veiviser for helsestasjons – og skolehelsetjenesten. Også Bufetat har et hefte: Adopsjonsfamilien.
Hilsen
helsesøster Guri