Hver sommer pleier Blindeforbundet å gå fem forskjellige Ti på Topp-turer i Tromsø.

Onsdag ettermiddag er det den nye toppen Trehørningen på Kvaløya som står for tur. Ti på Topp-heftet beskriver en utsikt som er både vakker og storslått, med utsikt over Kaldfjorden med spektakulære Store Blåmann og Vengsøya.

Men for denne turgjengen er det ikke utsikten som er målet med turen.

Trenger ledsagere

Gudrun Ytterstad (59), Grete Kongsbak (54) og Roger Riise (64) har meldt seg på dagens topptur i regi Blindeforbundet. De står rastløse i parkeringslommen på Lyfjord-sida. Gåstaver, hvit stokk, fiberbriller og solskjerm – alt er på plass.

I sekken er det med kikkert, kamera og vannflaske. Hver fjelltur er Blindeforbundet avhengig av ledsagere som kan bli med de svaksynte og blinde til toppen.

Daglig leder i Blindeforbundet Troms, Asgeir Larsen (56), har ansvaret for turene og er selv med på alle turene.

– Er alle klare? spør han ivrig, før gruppen, sammen med ledsager Oddny Elise Schønningsen (65) og undertegnende, krysser veibanen og gyver løs på ferden opp til målet – 283 meter over havet.

Uten dybdesyn

Foran fører ledsager Oddny Elise an turen, med Gudrun Ytterstad, styreleder for Norges Blindeforbund Troms, i hælene. Hun er svært svaksynt og i mørket er hun helt blind.

– Jeg har ikke dybdesyn, så jeg klarer ikke å se terrenget. Derimot kan jeg se kontraster, så jeg ser hvor Oddny tråkker og så tramper jeg i fotefarene hennes, forklarer Gudrun, og følger ledsagerens skritt med stor nøyaktighet.

På fjellturene er det best hvis hvert medlem har hver sin ledsager. Da er det lettere å holde en god fart – og ikke minst å få gå i sitt eget tempo.

Foran oss farer Oddny Elise og Gudrun av gårde.

Grete og jeg går side om side. Hun går med gåstaver og kommenter hvor deilig det er å komme seg ut i fjellufta.

Se bildeserie fra turen øverst i artikkelen!

– Jeg elsker å føle meg fri til å gjøre noe som alle andre kan.

– Pass på steinen til høyre, avbryter jeg.

– Å være aktiv er noe av det beste jeg vet. Disse turene med ledsagere betyr alt.

– Nå blir det litt stein og berg og noen trinn oppover, forklarer jeg.

Grete kjenner foran seg med gåstavene og beregner avstandene, uten at hun trenger å senke farten for den grunn. Jeg beskriver terrenget og holder meg på venstre side av Grete opp bakken. På venstre øye har hun 5–7 prosent syn. På høyre øye er synet helt borte.

Holder i stokken

Bak oss følger Roger Riise og Asgeir Larsen. Roger er helt blind og de benytter en annen ledsagerteknikk. Asgeir går foran og holder i stokken, slik at Roger kan følge hans bevegelser og stake ut retningen. Asgeir forklarer terrenget, samtidig som Roger kopierer ledsagerens bevegelser.

– Det finnes flere forskjellige ledsagerteknikker. For noen er det best å gå rett bak, andre trenger å holde i en hånd eller kanskje i sekken og en annen kan ha et helt annet behov, forklarer Asgeir.

Vi stopper litt opp. Ikke for å hente inn pusten, men for å se oss om. Ledsagerturer er preget av konsentrasjon og vi går alle sammen og kikker ned. Ledsagerne må være ekstra nøye med hvor de tramper – og de svaksynte må se nøye på hælene til den foran for å beregne hvor de selv skal sette ned foten.

Grete finner fram kikkerten.

– Ofte er det vanskelig å forklare hva jeg ser og ikke ser. Men det er slik at det du ser klart på 60 meter, det ser jeg klart på 5 meter.

Ble blind i tenårene

Grete forteller hvordan hun som 14-åring hadde perfekt syn. Etter kun tre år hadde hun mistet over halvparten av synet.

– Enkelt fortalt fikk jeg atopisk eksem, men jeg fikk det veldig voldsomt og til slutt fikk jeg et slags eksem på øynene. I starten gikk det veldig fort og gradvis har jeg mistet mer og mer syn.

– Tenker du noen gang på hvordan det var å se?

– Nei.

Hun tar en pause.

– Jeg husker ikke hvordan det var.

Grete vil heller se fremover. Vi snakker om andre ting. Håndarbeid, natur, været, gode sko, ski og klatring.

– Roger og jeg er aktive med i klatregruppa. Vi klatrer hver uke og det er kjempegøy, forteller hun ivrig.

Vi venter litt på gutta som går bak oss på stien.

– Ja, jeg liker aller best korte og bratte turer, sier Roger og sikter til klatringen.

– Det er de beste turene for oss blinde på grunn av to ting; det går sakte og vi tar ikke feil av veien, sier han lattermildt.

Klatregruppen RettOpp er et samarbeid mellom Blindeforbundet og Tromsø Klatreklubb.

Grete og Roger forteller at klatringen gjør underverker for balansen, noe som er svært viktig når vi skal gå opp steinura det siste stykket før toppen av Trehørningen.

100 blinde i Tromsø

Steg for steg kommer vi høyere og høyere opp i terrenget og man får en større og større smakebit av den storslåtte utsikten turheftet lokket med. Stien er godt synlig og grei å gå, for hele turfølget.

– Vi prøver å gå de lette toppene først, så kan medlemmene etter hvert velge om de vil prøve seg på en moderat eller vanskelig topp. Vi er i god nok form til at vi kan klare det.

Hittil i sommer har det kun blitt to turer, da to har blitt avlyst på grunn av dårlig vær.

– Vi kjører ingen høyrisiko her, så vi liker å gå når det er tørt og fint vær. Dessuten er det vanskeligere for dem som er svaksynte å se kontraster og slikt, hvis det blir overskyet og grått vær, sier Asgeir.

Blindeforbundet Troms har omtrent 400 medlemmer. I Tromsø er det omtrent 100 registrerte medlemmer som er blinde eller svaksynte. Per nå har Blindeforbundet kun seks aktive ledsagere, inkludert daglig leder Asgeir og Bente Bårdslett som også jobber i Blindeforbundet.

– Normalt er vi fem-seks som går på tur sammen, noe som er en bra gruppestørrelse. Men vi har vært opptil 12 personer med på tur. Vi trenger egentlig alltid flere ledsager til å bli med, forteller Asgeir.

Blinde og svaksynte trenger ikke ledsagere bare for å komme seg ut i fjellet, men til vanlige gjøremål som å komme seg til sykehuset, besøke apoteket eller gjøre innkjøp.

– Vi er et aktiv fylkeslag og vi prøver å gjøre ting enklest mulig for medlemmene. Ledsagerne både henter og bringer, og kjøregodtgjørelse får de fra midler vi får hos Troms fylkeskommune.

Håper flere vil gå

Til dagens tur har Asgeir hentet Gudrun, Grete og Roger. Vi andre to kom i egen bil. Oddny Elise har vært ledsager i litt over ett år.

– Jeg så en annonse i ei avis sånn helt tilfeldig, hvor de spurte om noen hadde ei ekstra hånd. Og det har jo jeg, forteller Oddny Elise, som også jobber frivillig for Kreftforeningen på Vardesenteret.

– Da jeg ble pensjonist fant jeg ut at jeg ikke bare kan sitte og strikke. Jeg er kjempeglad i naturen og jeg synes det er så fint å kunne bidra slik at flere kan få nyte den også. I tillegg pleier jeg å hjelpe til når jeg kan, som ved å bli med noen på sykehuset og sånn.

Oddny Elise er mildt sagt en aktiv pensjonist.

– Jeg prøver å få gått Tromsdalstinden en gang hver sommer, men i år har jeg reist så mye at jeg ikke har fått anledning. Men det er flott å gå noen kortere turer også, det er deilig å komme seg litt ut.

Gjenopplever turen

Nå er vi ikke langt unna toppen. Vi er høyt nok oppe til at vi kan se den lettgjenkjennelige radaren som troner på toppen av Kjølen.

Grete kan også se den gjennom kikkerten og kveldssola bader oss i et vakkert lys.

Hun tar fram kameraet.

– Jeg elsker å ta bilder. Før handlet turene om å komme fortest mulig opp, men nå er det viktigere for meg å stoppe og nyte naturen, fjellet og alt det jeg kan se. Vi trenger alle sammen å stoppe opp litt.

Hun holder kameraet i retningen hun vil fotografere, før hun gløtter over kanten og trykker på utløseren.

– Når jeg kommer hjem kan jeg oppleve hele turen på nytt. Da kan jeg se bildene på en stor nok skjerm, og jeg får sett det jeg ikke får sett nå. Det er så mange fine motiver, for eksempel en rosa blomst mot en grå stein, forteller Grete, som fortsatt kan se farger.

Vi har gått alle dagens høydemøter og den siste delen av løypa går lett bortover mot varden. Mange andre turgåere har passert oss, både på vei opp og på vei ned. Alle har hilst med et hei og et smil, som seg hør og bør på fjellet. Samtlige kikker litt ekstra på stokken og stavene, men smiler og viser hensyn. Slik er det ikke alltid i byen.

– Jeg går ofte uten stavene eller andre hjelpemidler i byen, og da hender det at folk blir irriterte når jeg spør hvilken buss jeg har gått på eller hvilken retning jeg skal gå. Noen ganger bare peker de, og det hjelper jo ikke meg, forteller Grete oppgitt.

Hun sier det er stor forskjell på å gå i byen og i naturen

– Svaksynt i byen og blind i terrenget, forklarer hun kort.

Fylkesleder i Blindeforbundet Troms, Gudrun, understreker likevel at svaksynte og blinde klarer veldig mye selv.

– Noen ganger synes jeg vi får en slags unødvendig medlidenhet. Vi kan klare alt, vi trenger bare tilrettelegging. Det er for eksempel ingen bragd at vi tre har klart å komme oss til denne toppen. Det klarer vi helt fint, når vi får bare litt tilrettelegging.

1500 på toppen

Etter en drøy time fra start er vi fremme ved toppvarden og postkassen med turkode og Ti på Topp-boka. Klokka nærmer seg åtte på kvelden og før oss i dag har litt over 30 personer signert seg inn. Den siste måneden har omtrent 1500 besøkt Trehørningen med sine 283 meter over havet.

Oppholdet på toppen er kort. En pust i bakken og en slurk vann mens turleder Asgeir forklarer hva utsikten viser i de ulike retningene. Alles navn skrives inn i boka og vi noterer ned turkoden. Like etter at jeg har insistert på et gruppebilde, starter vi på hjemturen. Roger tar et løst grep om Asgeirs arm, like over albuen, og lekende lett gyver de løs på den snirklede stien som leder oss tilbake til bilene nede i parkeringslomma ved veien.

– Roger har en utrolig god balanse og vil aller helst gå så selvstendig som mulig. Han tar seg fram i terrenget på en helt utrolig måte. Nå som han støtter seg i armen min føler han hvor jeg går og kopierer bevegelsene, i tillegg til at han bruker hørselen til å ta seg fram, forklarer Asgeir, før de forsvinner foran oss på stien.

Grete pakker ned kameraet igjen og Gudrun ivrer etter å fortsette å gå. Ledsager Oddny Elise har helt svarte sko i dag, så hun passer på at treningstightsen fortsatt er litt brettet opp, slik at Gudrun får kontrasten hun trenger for å se hvor hun skal tråkke. Gudrun og Grete står med ryggen til utsikten.

– Mange går på tur for utsikten. Hva driver dere til fjells?

– Å være aktiv er kjempeviktig for meg. Man trenger ikke å se alt for å nyte å gå på fjellet, forteller Gudrun, før hun og Oddny følger etter Asgeir og Roger – som allerede har kommet langt foran oss.

Grete smiler og snur ansiktet mot utsikten og kveldssola.

– Jeg nyter turen akkurat like mye som deg, som alle andre. Det å komme seg ut, kjenne naturen og den deilige lufta. Det å røre på kroppen og å komme inn igjen etter en god tur er helt fantastisk, sier Grete.

Hun tar en siste smak av fjellufta og forteller at hun gleder seg til å komme hjem og se på bildene hun har tatt underveis.

– Jeg føler at jeg fortsatt kan se hele verden.