På slutten av 1800-tallet var det nemlig en prekær mangel på en politimyndighet, og det lille som var ble knapt nok respektert av byens befolkning.
Manglet politimester
Nils Arne Ytreberg skriver i sin byhistorie at det i 1868 ble kommentert at «Det var et særsyn å se en politibetjent ved slagsmål og denslags». Så var da ikke politistyrken den største heller. Etter en reorganisering i forbindelse med byens nye rådhus i 1863 ble det ansatt en politibetjent, en vaktmester med plikt til delvis polititjeneste, en årsvekter og fem faste nattevektere som skulle tjenestegjøre «de 8 vintermånedene».
At politiet var underbemannet var så sin sak, men langt verre var det at de manglet myndighet til å gripe inn i lovbrudd som ikke foregikk på Tromsøya.
Dessuten manglet byen en egen politimester. Den funksjonen var det byfogden som sto for.
Fra krigsskip til fredsskip
En sterk mann
Selv om vedtaket om å opprette en politimesterstilling ble gjort i 1870 fungerte byfogden fremdeles som politimester i enda noen år. I 1871 overtok konstituert byfogd Peter Christian Nilsen etter sin forgjenger Ludvig Andreas Krogh.
Nilsen skal ifølge Ytreberg ha vært «en godgjørende og godhjertet mann», men «neppe den sterke mannen byen trengte.»
Høsten 1871 skriver redaktør Gunnar Kjeldseth i Tromsø Stiftstidende at byen savner en politimester «pøbelen kunde ha respekt for.» På denne tiden florerte det med innbrudd og fylleslagsmål og respekten for loven var på et lavmål.
Personlig respekt
Det skulle endre seg i 1873. Da ble nemlig oslomannen Karl Albert Enger (1839–1936) ansatt som politimester. Han ble også gift med tromsøkvinnen Maren Anna Eleonore Giæver. De to bodde i Grønnegata 104.
Den «kraftige mannen» som «forstod å sette seg i personlig respekt» ble en populær mann i Tromsø.
– Engers rettsindighet, humanitet og rolighet i opptreden overfor pøbelen hadde gjort ham almindelig avholdt, ikke minst blant arbeiderbefolkningen, skriver Ytreberg om situasjonen i Tromsø i 1879. Da var situasjonen forbedret, men fremdeles var det et stykke igjen å gå.
Det ble imidlertid uten Enger som i 1881 ble byfogd i Porsgrunn og senere stortingsrepresentant for Høyre.