I 2014 var det 919 tvillingfødsler i Norge – en liten nedgang fra 2013 med sine 954. De siste årene har antall tvillingfødsler ligget på rundt 1.000 i året, og tallet har holdt seg stabilt i en årrekke. Man må helt tilbake til 1996 for å være helt nede på 800-tallet. I 1979 ble det kun født 465 tvillingpar i landet.

Det finnes to typer tvillinger; eneggede og toeggede. Som ordene tilsier: Eneggede tvillinger oppstår når én befruktet eggcelle deler seg og blir til to fostre. Toeggede tvillinger oppstår når to eggceller blir befruktet. Toeggede tvillinger er ofte ikke mer lik enn søsken flest, mens eneggede gjerne er veldig like hverandre.

I 1983 kom 468 tvillingpar til verden i Norge. De eneggede tvillingene Nina og Line Barth Jenssen (32) var ett av disse parene. Fra barnehagen til førsteklassen og hele veien gjennom servitørlinjen på kokkeskolen har de gått i samme klasse, og siden 2007 har de jobbet sammen på Emmas Drømmekjøkken, Nina som restaurantsjef og Line som servitør med ansvar for lunsjen.

– Det var vel litt tilfeldig at vi valgte samme linje. Line hadde bestemt at hun skulle bli servitør, forteller Nina.

De var 14–15 år gamle og skulle finne ut hva de skulle søke seg videre til.

– Og plutselig hadde Nina også søkt seg til servitørlinjen, forteller Line.

– Vi har jo stort sett hatt de samme vennene, og da ender man ofte opp med de samme interessene. Vi har spilt håndball begge to også. Vi har veldig forskjellig personlighet, men vi enes jo om det meste.

Skremmer kollegaene

Når iTromsø møter søstrene, er de på jobb sammen og forbereder seg på å åpne for lunsjgjester. Å jobbe sammen med tvillingsøsteren sin beskriver de som «både og».

– Vi har jo ikke noe filter når det gjelder hva vi sier. I stressede situasjoner kan jo det oppfattes som intenst for folk utenfor, men jeg vet jo hva hun tenker i ulike situasjoner, og vi jobber veldig greit sammen. De siste årene har vi ikke jobbet så mye samtidig – jeg har jobbet på dagen og hun på kvelden, så når vi jobber sammen nå, er det litt uvant, sier Line.

– Jeg tror noen av de andre på jobben ble litt redde da vi jobbet sammen, fordi vi ikke hadde noe filter, ler Nina.

– Vi fikk litt tilbakemeldinger på det ...

Men selv om de på mange måter har valgt likt i livet – ikke bare jobber søstrene sammen, de bor også like i nærheten av hverandre, tror Nina at de felles vennene deres vil beskrive dem som veldig forskjellige.

– Line er veldig tålmodig og kan virke veldig rolig, mens jeg har mye mer temperament og er mer direkte. Men vi utfyller hverandre veldig fint! Vi har også ulike interesser. Line er jo veldig opptatt av interiør, for eksempel. Der hun synes jeg har litt for lite pynteting, mener jeg at hun har nok.

Alene, sammen

– Hvordan var det å vokse opp som tvillinger?

– Vi har jo aldri prøvd å ikke ha en tvillingsøster. Vi har heller ikke andre søsken, så vi vet jo ikke helt hvordan vanlige søskenforhold er. Mamma og pappa forteller at da vi var små, og hvis det bare var meg og Nina, så var vi «alene». Vi kunne si at: «Å, det er så kjedelig å være alene! Vi har ingen å leke med!». Men samtidig var det jo alltid noen som var der.

–Vi hadde bestandig noen å leke med, krangle med, slåss med, synge med og danse med, legger Nina til.

De tror det tette søskenforholdet deres ikke bare handler om at de er tvillinger, men også om at de har vokst opp med de samme vennene, i samme klasse.

– «Vanlige» søsken gjør jo ikke det. I tillegg har vi jobbet sammen.

– Har det vært vanskelig å skulle dele så mye?

– Det har ikke vært et alternativ. Jeg har aldri prøvd å ha bursdag alene, sier Line.

– Da vi skulle begynne på ungdomsskolen, var det veldig fokus på at man skulle skille tvillinger. Det var veldig in og forsket på at man skulle gi tvillingene en egen identitet. Men vi hadde ikke lyst til å begynne i forskjellige klasser, vi trivdes best med å være sammen og fant en trygghet i det. Jeg føler at vi klarte å utvikle en egen identitet uten å måtte skilles, sier Nina.

– Vi var avhengige av hverandre til en viss grad, men det var ikke sånn at jeg ikke kunne gå noe sted alene, men så tenker jeg: «Gikk jeg noen plass alene noen gang», sier Line.

– Ha ha ha, vi gjorde vel ikke så mye det, svarer Nina.

– Men nå gjør vi det! Nå kan vi gå på butikken alene, altså.

Sammenlignet

Men selv om jentene i oppveksten alltid hadde en trygghet i tvillingen sin, måtte de også tåle å bli målt etter hverandre.

– Da vi var små, var det litt sånn: «Å, tvillinger! Stå ved siden av hverandre og smil!»

– «Hun er litt rundere i kinnene enn hun». «Hun har sånn hår, og hun har sånn».

– Man blir alltid sammenlignet, både på hvordan man ser ut, hvordan man oppfører seg og hvordan man gjør det på skolen. Mamma og pappa har aldri vært sånn at de har spurt hvorfor jeg fikk det resultatet på matteprøven, og Nina sånn ...

– Men vi fikk jo stort sett det samme da ...

– Ja. Jo. Men de har aldri oppfordret til konkurranse!

– Og så blir man jo alltid betegnet som «tvillingene». Folk ser deg iblant som en. Men det har ikke vi opplevd med dem vi omgås med.

Mange velger å kle tvillingbarna sine i like klær – Nina og Line husker hvordan det var å arve klær fra ikke-tvillinger

– Hvis vi arvet klær fra noen som bare var en, ble det laget «spon». Det måtte mamma gjemme.

–Vi måtte jo få like mye, og det kunne ikke være sånn at Line fikk ha den fineste kjolen ... Det var uaktuelt!

– Og da ble det naturlig nok mye likt.

– Ja, for å unngå baluba!

Gravid

Nina er for tiden gravid, mens Line ble mamma i 2008.

– Line bruker å prøve ut ting først, så jeg måtte se at det gikk greit med henne først, spøker Nina.

– Mamma forteller at da vi var små brukte den ene å smake på mat vi ikke likte, eller var sikker på om vi likte. Det var jo bortkastet at begge to skulle smake!

– Ja, så kunne vi si: «Nina, liker vi dette?».

Men selv om smaken har utviklet seg med årene, og nødvendigvis ikke er like lik i dag som da søstrene var barn, vet de veldig godt hva den andre liker.

– Vi kan kjøpe like klær uten å vite om det, men jeg kan også kjøpe noe som jeg vet at Nina kommer til å synes er helt på trynet.

– Dessuten drikker Line kaffe og øl, men det liker ikke jeg.

Å være eneggede tvillinger har for Line og Nina brakt med seg en del oppmerksomhet i visse situasjoner. De husker særlig godt da de var i Oslo på lærlingekonkurranse for noen år siden.

– Nivået i Oslo er veldig høyt, så vi var ikke superflinke. Men fordi dommerne syntes det var søkkimponerende at vi var helt like og kom inn den døren og ut den døren, så fikk vi tredjeplassen! Vi fikk det nok mye på grunn av den tvillinggreia, sier Nina og ler.

– Man kan vinne litt på det! Men det kan også være irriterende med fulle folk. For mange år siden var det jo en som kom og skulle kline med meg i køen på Rogers, og som jeg ikke kjente. Det viste seg å være en som Line hadde møtt helgen før ...

– Ellers kan vi merke det når vi er på jobb sammen – særlig når Nina ikke er gravid og vi ligner litt mer. Det er gøy å se blikket til gjestene når jeg går ett sted, og så ser de etter meg, og så står jeg plutselig et annet sted og så blir de helt rare. Da må vi bare gå bort å si at: «Ja, vi er tvillinger. Det er ikke akevitten».

Tvillingene kjenner til ulike myter om tvillinger – at de skal ha en nærmest telepatisk evne, og kjenne når hverandre har vondt.

– Det var litt morsomt da Line var gravid ...

– Ja, jeg var veldig syk og kastet opp i ni måneder. Og Nina var så kvalm ...

– Til å begynne med kunne jeg bare gå med joggebukse, for jeg klarte ikke noe som var stramt rundt magen. I tillegg fikk jeg halsbrann, forteller Nina.

– Men jeg tror ikke det var noe telepatisk, det var nok bare sympati!

Millenium

«Årtusenets første tvillinger» var overskriften på side 3 i «Tromsø» 19. januar 2000. Mot leseren smilte mamma Ann-Kristin Edvardsen og pappa Svein Folgerø. I armene hadde de to små, trøtte knøtt: Mia Sanne og Jan Sander. De var 2000-tallets første tromsøtvillinger. Bare tre dager før mediedebuten hadde tvillingparet sett dagens lys, først Mia Sanne og så Jan Sander litt etter. De var ett av 1.033 tvillingpar som kom til verden dette året.

– Jeg ble født 20 minutter før Jan. Jeg er storesøster, sier Mia (16).

– Før var hun eldre enn meg og litt høyere. Men med en gang jeg ble høyere enn henne begynte jeg å plage henne litt med det, legger Jan (16) til.

I dag går tvillingparet i tiendeklasse på Steinerskolen. Å være tvillinger har på mange måter bidratt til en ekstra trygghet, mener de to.

– Når man er tvillinger, går man på samme skole og er mer sammen, sier Jan.

– Da vi for eksempel startet på denne skolen, var det ikke like skummelt som det kanskje hadde vært dersom man kom alene og var helt ny. Da hadde vi hverandre, legger Mia til.

– Vi er nære hverandre, men vi krangler jo som vanlige søsken også, fortsetter hun.

I klassen blir de ofte sammenlignet. Det kan være både artig og irriterende, skal man tro tvillingene.

– Hvis vi for eksempel gjør oppgaver eller får tilbake en tentamen, kan det bli litt fliring dersom Jan får bedre resultat enn meg, forteller Mia.

Ulike planer

Men selv om tvillingene tror de er nærmere hverandre enn «vanlige» søsken og bruker mye tid sammen, ser de på seg selv som veldig ulike.

– Det finnes jo litt myter om tvillinger, som at man tenker og føler det samme. Det stemmer ikke for oss. Vi vet ikke hva hverandre tenker, og er veldig forskjellige personer. Jan er veldig idrettsperson. Det er ikke jeg, sier Mia.

– Vi har faktisk ikke mange felles interesser eller hobbyer. Og vi har ganske forskjellige tanker om fremtiden, sier Jan.

Mia vil nemlig utdanne seg og jobbe innen helse- og oppvekstfag. Jan vil helst gå idrettsfag.

– Vi er to ulike personer, understreker Mia.

– Det eneste er at jeg kan se det hvis den andre er sur, for eksempel, sier Jan.

– Ja, jeg ser det med en gang hvis Jan blir skikkelig forbanna. Vi leser hverandre. Men det handler nok mer om at vi bor sammen, tror Mia.

Tvillingparet har ikke flere søsken.

– Vi er på en måte enebarn, sier Mia.

Fotball

Håvard og Vegard Bergstedt Lysvoll ble født som ett av 690 tvillingpar i 1989. De er eneggede tvillinger, og de var det mildt sagt få av på hjemplassen Henningsvær i Lofoten.

– Det er jo lite folk der generelt, så ..., ler Håvard.

– Jeg føler at vi har vært heldige som har vokst opp med en tvilling. Man har alltid en lekekompis og man har alltid vært to som har fulgt hverandre i hælene og hatt de samme interessene, sier Vegard.

Der Mia og Jan tenker seg helt ulike retninger fremover i livet, valgte nemlig Håvard og Vegard likt.

– Vi er veldig nære og har gjort akkurat det samme nesten hele livet. Vi holdt sammen da vi var yngre og vi spilte fotball sammen. Vi har vært såpass like og interessert oss for det samme at det bare har falt naturlig, sier Håvard.

Det har manifestert seg i en nært identisk fotballkarriere for brødrene – fra starten i Henningsvær IL, til Svolvær IL, FK Lofoten, Start og TUIL. I tillegg har begge utdanning innen økonomi.

– Vi har vel alltid sagt at vi ikke skulle ha, og gjøre det samme, men så har det blitt sånn likevel, ler Vegard.

I forskjellige byer

Brødrene flyttet til Kristiansand sammen og bodde sammen der i 2008.

– Så flyttet vi til Tromsø sammen og delte leilighet der i tre-fire år. Vegard var i TIL en liten periode, men vi bodde likevel sammen. Vi har alltid vært i samme by – fram til 2015.

Da kom nyheten om at Håvard hadde signert for 2. divisjonsklubben Raufoss, mens Vegard hadde signert ny avtale med TUIL, og for første gang bor brødrene nå i forskjellige byer.

– Det er litt rart å bo på ulike steder, jeg har alltid vært vant til å ha Håvard der. Men jeg merker at når vi ikke sees like ofte, blir vi ikke like lei av hverandre. Haha! Alle søsken blir vel lei av hverandre, men vi har aldri hatt noen ordentlige «fights». Men det er godt å ha en som man kjenner så godt: da vet man at han tåler å få høre det, sier Vegard.

Brødrene har hatt den samme vennekretsen opp igjennom årene og når folk har kommet på besøk, så har de kommet på besøk til begge.

– Vi har kanskje blitt sett på som én iblant. Etter hvert som vi er blitt eldre, har vi også blitt mer forskjellige, sier Håvard.

Vegard er enig.

– Det er mange situasjoner der vi blir sett på som én person, for eksempel i fotballen. De fleste så i starten ikke forskjell på oss, og visste ikke hvem av oss de snakket med. Enkelte visste ikke før etter en uke at det var to av oss. Men de siste årene har vi blitt mer ulike, og jeg tror folk ser lettere forskjell på oss nå, mener han.

– I TUIL var det kun skoene som de kunne skille oss på. Jeg hadde gule og lysegrønne fotballsko, sier Håvard.

Kleine situasjoner

At folk ikke nødvendigvis kan se forskjell på tvillinger, kunne Håvard og Vegard også bruke til sin fordel iblant.

– Hvis jeg for eksempel forsov meg til skolen, kunne jeg si at det var Vegard som hadde vært borte, for å slippe sykedager, ler Håvard.

Tvillingene må også regne med å hilse på, og snakke med mange de ikke kjenner.

– Da jeg gikk på lærerskolen, hadde klassekameratene mine møtt Håvard på byen og trodd det var meg. Han hadde bare svart: «Jeg kjenner ikke deg!». Dagen etter fikk jeg høre at jeg ikke hadde vært så hyggelig på byen, forteller Vegard.

– Vi har blitt vant til at folk ikke vet hvem som er hvem. Jeg har hatt pinlige situasjoner der jeg møter kollegaer av Håvard på butikken, og bare jatter med.

Tvillingene er ikke helt fremmed for at det er en spesiell tilknytning mellom søsken som er tvillinger.

– Hvis jeg får en skade i høyrefoten, får Vegard det i venstrefoten innen et halvt år. Det har vært en hel del sånne situasjoner!