For tre år siden – ja, ganske nøyaktig faktisk, i april 2013 – startet Trond Eilertsen på turen som skulle bli den største og mest krevende han noen gang har gjennomført. Men også den kuleste. Det føles ikke så verst å ha besteget Mount Everest, verdens absolutt høyeste punkt med sine 8.848 meter over havet. Det er syv Tromsdalstinder oppå hverandre, det.
For Eilertsen ble bestigningen siste steg i å nå et svært høythengende mål, som svært få nordmenn har nådd før han: Seven Summits – å nå de høyeste fjelltoppene på alle syv kontinenter. Kanskje den ultimate utfordringen innen fjellsport.
Kilimanjaro i stedet for Kanariøyene
Trond Eilertsen er 60 år og bor i Oslo, der han jobber som advokat og er partner i firmaet Wikborg Rein. Men da han var yngre gikk han på Sommerlyst ungdomsskole og Kongsbakken videregående skole i Tromsø, før studier trakk han sørover i landet. Og det var også i Nord-Norge at fjellinteressen våknet.
– Når man har tilbrakt hver eneste sommer på Senja så ender man opp med enten å interessere seg for hav eller for fjell – jeg interesserer meg for begge deler, forteller han.
Men interessen for de virkelig høye fjellene kom ikke før en kamerat spurte om de to skulle gå Kilimanjaro sammen – Afrikas høyeste punkt, 5.895 meter over havet i det nordøstlige Tanzania. Og hvorfor ikke, tenkte Trond.
– Turen kom ut av at våre respektive koner hadde lagt seg til en vane der de dro til Kanariøyene i skolens høstferie. Da måtte vi også finne på noe.
Her er Tromsøs beste toppturer
Da var året 1998, og Trond og kameraten tok seg gjennom jungel, over fantastisk slettelandskap, og videre opp på det vakre, afrikanske fjellet med snø på toppen.
– Vi støtte ikke på problemer av noen art, og turen opp gikk veldig fint. Jeg pleier å si at jeg riktignok ikke er 1.85 høy, og jeg har ikke mye hår på hodet, men jeg har så til de grader gener som takler høyde veldig godt. Kilimanjaro var høyt, det var nydelig utsikt og solnedgangen sett fra toppen var virkelig en opplevelse, minnes Trond.
I løpet av 10–12 dager hadde han nådd sin første virkelig høye topp. Den første av Seven Summits – selv om de seks andre ikke var blitt et definert mål for Eilertsen den gang da. Det skjedde først senere.
Ulike definisjoner
Det finnes to ulike Seven Summits-definisjoner: Bass-listen og Messner-listen. Seks av syv fjell har listene felles: Kilimanjaro i Tanzania, Afrika (5.895 moh.), Vinson Massif på Antarktis (4.892 moh.), Elbrus i Russland, Europa (Asia) (5.642 moh.), Mount Everest i Nepal og Kina, Asia (8.850 moh.), Denali i Alaska, Nord-Amerika (6.194 moh.) og Aconcagua i Argentina, Sør-Amerika (6.962 moh.). Listene skilles ved Australia, der Bass' liste tar utgangspunkt i den høyeste fastlandstoppen i Australia – Mount Kosciuszko (2.228 moh.) som Australias høyeste punkt, mens Messner-listen teller Ny-Guineas Carstenz Pyramid (4.884 moh.). Tromsømannen har fulgt Messner-listen, og forteller at det er den som er rådende i dag.
– Men har jeg levedager til det, så skal jeg ta med meg rullatoren opp på Mount Kosciuszko en dag, sier Eilertsen før han bryter ut i latter.
Etter Kilimanjaro tok det fire år før neste store topp – Argentinas Aconcagua i 2002 – en topp over 1.000 meter høyere enn Kilimanjaro. I perioden mellom de to toppene hadde han vært usikker på om han skulle satse på høye fjell, eller ikke.
– I 2000 gikk jeg på ski over Grønland, og det blir noe helt annet. Da skal man ha med seg alle sammen, man er på tur og mentalt sett er det en dramatisk forskjell fra å være på topptur. Når det gjelder Seven Summits kan man bare glemme alt sånt som at «det var jo en fin tur, selv om vi ikke nådde toppen». For min del hadde ikke gleden av turen klart å veie opp for skuffelsen av å ikke nå toppen. Samtidig er det så ekstremt viktig å ha vettet med seg, og vite når man bør snu, påpeker han.
Her faller han fra Store Blåmann
Drømmen om Everest
Turen til Aconcagua, som ligger helt oppe ved grensen til Chile, tok 17 dager fra de så fjellet første gang, til de sto på toppen.
– Dette er et høyt fjell, der man ser at folk kan bli alvorlig syk på grunn av høyden. Vi fikk en del dårlig vær, og måtte ned til base camp igjen flere ganger på grunn av det. Dermed ble det en litt tyngre tur. Men på toppdagen var det nydelig vær og blå himmel. Det ble en fantastisk opplevelse, men man kjenner høyden godt, forteller han.
I 2005 besteg Eilertsen Elbrus, det 5.642 meter høye fjellet i Kaukasus-fjellene, som regnes som Europas høyeste punkt. Turen tok om lag ti dager, og han beskriver et vakkert fjell – når man først kom seg opp i høyden.
– Forholdene lenger ned var ikke spesielt lekre. Der var det mye søppel og skrot som fløt, forteller han.
Selv om Eilertsen nå hadde tre av syv topper i boks, hadde ennå ikke målet om Seven Summits formet seg til noe konkret for tromsømannen. Men tanken hadde begynte å leke i hodet hans.
– Det var først etter at jeg hadde vært på Denali (tidligere Mount McKinley) i Alaska i 2008 at jeg virkelig tenkte at det var noe som var mulig å gjennomføre.
Selv om Denali «kun» er 6.194 moh., betegnes den som en «liten 8.000-meter». Fjellet er ekstremt værutsatt, luftig og veldig kaldt.
– Denali ligger så langt nord, og atmosfæren er tynnere ved polene – derfor får man en del av de samme høydeproblemene som man får på Aconcagua, selv om det er lavere. Det å bestige Denali var en stor personlig opplevelse, nettopp fordi det er en så utfordrende tur, forklarer Eilertsen.
Uvær på Sydpolen
Han beskriver seg selv som en tindebestiger med «gullhår en viss plass».
– Særlig hvis man tenker på hva som har skjedd med andre. Jeg har vært utrolig heldig med forholdene, og kommet meg opp på toppene på første forsøk. Jeg har en kamerat som snart skal prøve seg på Denali for fjerde gang .
Fire av syv fjell var overvunnet. Langt borte i horisonten begynte Eilertsen å skimte Everest.
– Men det ble veldig fort klart for meg at å diskutere Everest med kona var veldig dumt på et tidlig tidspunkt. Forhandlingsgrunnlaget kom til å være mye bedre dersom jeg hadde de seks andre toppene først. Everest er ikke bare høyest, men også mest utfordrende av de syv.
I februar 2010 reiste han til Papua med Carstensz Pyramid som mål.
– Det var det mest spesielle fjellet å bestige. Man reiste nærmest tilbake til steinalderen, og brukte fem–seks dager gjennom regnskogen før man kom til selve fjellet. Flere av lokalbefolkningen hadde aldri sett en hvit mann før. Vi spiste søtpotet til alle måltidene og gikk nærmest til knes i gjørme og vann. Dette er det eneste fjellet der det er et visst behov for teknisk klatring, forteller tromsømannen.
Desember samme år var han på plass i ugjestmildt og bitende kaldt landskap på Sydpolen. Det sjette fjellet – Vinson Massif – sto for tur.
– Dette fjellet er ikke så veldig høyt (4.892 moh.) og ikke spesielt vanskelig, men vi brukte lang tid på det fordi vi ble liggende værfast i 30–40 minusgrader i fem dager. Det er kulden som er det mest spesielle på Vinson, og vi hadde uflaks med at vi møtte på skikkelig uvær. Da ble det fem døgn i et lite tomannstelt, og jeg tror vi hørte på om lag 70 podkast-avsnitt. Dessuten avga jeg en lang vitneforklaring over satellitt-telefon til Borgarting lagmannsrett fra teltet, mens det var 35 minusgrader utenfor, forklarer Eilertsen lattermildt.
Tross uværet, nådde de toppen til slutt. Eilertsen er sikker på en sak: hadde han ikke nådd toppen da, hadde han droppet hele Seven Summits-prosjektet.
– For å si det sånn: det koster en del å komme seg til Sydpolen.
Kona var skeptisk
Så sto bare én koloss igjen. Eilertsen kaller 2011 of 2012 for «planleggings- og overbevisningsårene». Hans kone forsto jo hvor det bar, og var naturlig nok skeptisk til å slippe mannen sin av sted til fjellet der menneskeliv årlig går tapt.
– Når det gjelder Everest leser man sjeldent om «påsketurene», man leser om alle uhellene som skjer. Det dør folk på Everest hvert eneste år, og det døde seks–syv stykker i perioden da vi var der, forteller han.
Det var i begynnelsen av april 2013 at Eilertsen satte i gang. To veldig støttende, voksne døtre hjemme hadde hjulpet mye til for å få prosjektet godkjent fra Eilertsens kone. Fra han første gang så fjellet, til han sto på toppen, tok det 47 dager.
– Det er en prosess der man må ha tålmodighet og unngå å gå lei. Men har plussdager og minusdager – men det skjer jo i byen også, påpeker han.
Men at Everest er en stor fysisk påkjenning er det ingen tvil om. Mens tromsømannens normale hvilepuls ligger på 55-60, lå den i cirka seks uker aldri under 92 fra base camp og opp.
– Man går oppover i fjellet – fra base camp til camp 1, camp 2. På sett og vis nærmest venter man på at fjellet skal være klar til å ta imot deg.
19. mai nådde Trond endelig toppen – så høyt som man kan komme i verden. Følelsen var enorm.
– Giftemål og barnefødsler går foran, men utover det har jeg ikke opplevd noe som overgår den følelsen det er å ha mestret det å komme seg dit.
På bildet fra toppen gliser Eilertsen bredt mens han holder opp det norske flagget. Selv sier han at han er glad han har ører, ellers hadde nok smilet gått «helt rundt». I gruppa hans nådde alle ti deltakerne toppen – det tilhører ifølge Eilertsen sjeldenhetene.
– Men når man kjenner til påkjenningene på Everest, så vet man at man bare er halvveis når man kommer til toppen. Det gikk lett og fint opp, men da jeg kom ned igjen til 8.000 meter var jeg en dyktig sliten kar, som hadde vært på tur i 16 timer den dagen. Da jeg begynte å gå igjen dagen etter, tok det omtrent ti minutter før jeg var like sliten igjen. Kroppen får skikkelig juling av turen. Man er dehydrert og får i seg altfor lite mat – matlysten forsvinner når man kommer opp i høyden. Jeg gikk ned 12 kilo på turen, forteller han.
Slutt på høye topper
Men turen kostet også Eilertsen noe mer: et løfte til kona.
– Da jeg gikk på Everest måtte jeg love kona mi at jeg sluttet med de høye fjellene. Det er ikke tvil om at det hadde vært fantastisk morsomt å prøve seg på flere, men nå er det slutt. Det er mange som i ettertid har spurt meg om hvordan det var å stå på toppen, men ingen spør henne om hvordan det var å vente hjemme. Jeg var jo rimelig avslappa i to måneder, mens det nok var langt verre for henne.
Men selv om det nå er slutt på de høye turene, har Eilertsens syv topper gitt ham innpass i en meget eksklusiv klubb – det er ikke mange i Norge som har gjennomført Seven Summits.
– Det er klart, det er jo en nisjeinteresse, men det kjennes litt kult. Men det er mye som skal klaffe – man må ha tid til det og man må ha økonomi til det, sier han.
Det er nemlig ikke billig å gå på Everest. Ifølge Trond koster det mellom 30.000 og 60.000 doller for en slik tur.
– Det koster 10.000 doller bare for å få tillatelse fra myndighetene til å klatre på fjellet! Det andre avhenger av turen – for eksempel hvor mange sherpaer man skal ha med, hvor mye oksygen man trenger og så videre.
Seven Summits møter også kritikk. De som betaler seg med på ekspedisjonene har nødvendigvis ikke den nødvendige kompetansen eller fysiske formen. Det så han særlig på Everest.
– I base camp ser man at det er litt likt og ulikt som har betalt for å være med på turen, men inntrykket er allikevel at de som ikke er rustet for det, ikke kommer langt før de må snu. Men kommersialismen er utfordrende, selv om men ser hvor viktig denne inntektsmuligheten er for sherpaene i området. For Nepals del vil jeg tro at denne typen turisme betyr mye.
De Eilertsen var i base camp var det om lag 160–170 andre klatrere der. Han anslår at 50–60 av disse ikke kom lenger enn nettopp base camp. I tillegg måtte svært mange snu før de nådde toppen.
– Men ser man på antallet som har nådd toppen, så har det blitt vesentlig flere de siste årene. Utstyret har blitt bedre, og værmeldingene sikrere. Men man er i et miljø med en del risikoer man ikke kan kontrollere.
Små marginer
Det fikk Eilertsen et veldig tydelig bilde på på vei opp, da gruppen hans passerte liket av en kvinne.
– Det gjør noe med deg i den forstand at du ser hvor små marginer det er som skiller en vellykket tur fra en særdeles trasig tur. Da søstera mi så bildet av meg fra toppen, mente hun det så ut som om jeg feiret 17. mai på Slogen. Men det er spesielt, når man vet at noen timer med dårlig vær kunne endret alt.
Likevel har tromsømannen aldri vært redd på tur – selv om det på Vinson var kun noen millimeter teltduk som skilte ham fra uværet, og selv om han på Delali ble vitne til at to personer foran ham skled utenfor kanten, og så vidt reddet livet.
– Jeg har aldri vært redd, men det har vært situasjoner der jeg vet at man må være ekstra forsiktig. Det er ikke store feil som skal til, marginene er små. Sikkerhet står i høysetet, man går med tau hele tiden og man jukser aldri. Man tar alle forholdsreglene som er nødvendige, og håper at det ikke skal skje ting man ikke kontrollerer – som snøskred, dårlig vær eller steinras.
Etter 15 år med oppoverbakker, satser Eilertsen nå mer bortover. Han har allerede gått Sør-Norge på langs og fortsetter nå spaserturen nordover mot Nordkapp. Opplevelsesmessig gir det noe hver dag, mener han. Dessuten er det både lettere og billigere.
– Men jeg er fantastisk glad for Seven Summits. Det har vært store opplevelser og jeg har vært på tur med masse trivelige folk og fått venner fra et stort antall forskjellige nasjoner. Og jeg har ikke fått én frossen finger! Kanskje det er like greit å gi seg på topp?