Mens Ølhallen i dag er en av byens turistattraksjoner, var den i 1988 en belastning.

– Administrerende direktør Haakon Bredrup er lei av at kriminelle bruker hans tradisjonsrike serveringssted som varmestue, oppholdssted og sentral for ulovlige handlinger, skriver Bladet Tromsøs John Strandmo 22. september 1988.

Uønskede personer

Denne situasjonen oppsto da Vinmonopolet flyttet til sørbyen.

– Det er ikke noe å skjule. Da vinmonopolet flyttet, opplevde vi den rene folkevandringen av uønskede personer til Ølhallen. Men på grunn av vår liberale holdning, ble kun de verste tilfellene avvist. Likevel opplevde vi at ulovlige ting skjedde rundt oss. Til slutt tok denne aktiviteten overhånd. Vi så oss derfor nødt til å engasjere Trygg Vakt. De har fått i oppgave å få Ølhallen tilbake til det den var for noen måneder siden – et koselig sted for byens borgere, sa Bredrup.

De kriminelle aktivitetene foregikk med andre ord ikke så veldig skjult. Det ble handlet med både narkotika og tyvgods, mens Ølhallens telefonautomat ble flittig brukt til andre ting enn å hilse hjem til mor.

Respektert politimann

Trygg Vakts strategi for sitt dørvaktsoppdrag på Ølhallen var klar.

– I utgangspunktet skal samtlige besøkende behandles likt. Men i de tilfellene hvor vi har mistanke om at regelverket ikke overholdes, vil vedkommende bli nødt til enten å snu i døren eller forlate lokalet, fortalte konsulent Henrik Schmidt.

Dersom Schmidt selv sto i døren ville nok de mest lyssky individene tenke seg om to ganger. Han var nemlig en høyt respektert politimann her i byen med fortid fra ordensavsnittet før han pensjonerte seg og begynte hos Trygg Vakt.

«Lengste bardisk»

Lov og orden var et av argumentene da Lauritz Bredrup fikk kranglet seg til å opprette en ølhall på 20-tallet. Sørsjeteen var på den tiden kjent som «landets lengste bardisk» og Bredrup ville få til et sted der folk kunne nyte sitt øl i ordnede former. I 1927 fikk han endelig sin bevilling.

Fra dørene ble åpnet for første gang skuddårsdagen 1928, var det daglig leder Olav Andreassen som håndhevde lokalets regelverk. Brudd på dette kunne medføre at kunden ble nektet adgang og det var «forstanderen» som etter hvert ble Andreassens tittel som bestemte om han fikk komme inn igjen.

I 1988 var imidlertid situasjonen så tilspisset at man måtte ha profesjonell hjelp for å komme ordensproblemet til livs. Det kunne nesten virke som gammelkarenes profeti om at hvis man slapp kvinnfolk inn på Ølhallen (som skjedde på slutten av 60-tallet), så åpnet man døra for hvem som helst, hadde gått i oppfyllelse.

Kilder: Birkeland: Tromsø bys utelivshistorie, Lokalhistoriewiki og Terje Johansen på Olhallen.no