TROMSØ GRAVLUND: – Det er sjelden man er så nær livet, som på en kirkegård. I døden som i livet ellers speiles samfunnet også her, sier Sveinulf Hegstad, styremedlem i Tromsø Gravlunds Vel.

For Hegstad er kirkegårder fulle av historier om levd liv, og små og store lokale, nasjonale og internasjonale begivenheter. På kirkegården er det mulig å følge samfunnsutviklingen på godt og ondt, ulike stilperioder og tidsepoker, og ikke minst sosiale forhold. Det er forskjell på folk, også i døden. Utformingen av gravstøtter og bruk av symboler forteller mye om de som er begravd.

Når han skal guide iTromsøs reporter en formiddag rundt på Tromsø gravlund, vet han ikke helt hvor han skal begynne. Helt uforberedt stiller han imidlertid ikke.

– Jeg har vært et par turer for å oppdatere meg. Her er det ekstremt mye å gripe fatt i, sier Hegstad.

«Titanic»-overlevende

Første stopp er foran en liten, anonym gravstein med to navn inngravert; Karl Edvart Dahl (1855–1933) og Hansine Dahl (1873-1959). Dette mener Hegstad er et godt eksempel på det å vite og undersøke historien bak et navn, og kunne løfte opp et gravminne som ikke har stor verdi i seg selv.

– Det ville vært lett å fjerne denne steinen dersom man ikke visste mer om hvem Karl Edvart Dahl var. Han var en av de over 700 som overlevde «Titanic»-forliset i 1912. Historien hans er kjempespennende. Tidlig i livet reiste han fra Tromsø til Australia hvor han var i 24 år. I 1912 reiste han for å besøke to brødre og faren i Tromsø. Underveis ble han klar over «Titanic»s jomfrutur til Amerika, hvor Dahls tre søsken og mor bodde. Han ombestemte seg og reiste til Amerika i stedet, og overlevde forliset, forteller Hegstad.

TITANIC-OVERLEVENDE: Til tross for den beskjedne gravstøtten skjuler det seg en dramatisk historie bak navnet til Karl Edvart Dahl, én av de over 700 som overlevde «Titanic»-forliset. Foto: Sveinulf Hegstad

Etter den dramatiske opplevelsen reiste Dahl rundt og holdt lysbildeforedrag om tragedien hvor 1.500 mennesker omkom.

– Han var tydeligvis en eventyrer, han var gullgraver i Russland etter «Titanic»-forliset. Han kom til Tromsø bare et par år før han døde her. Dette er et eksempel på et lite gravminne som forteller en historie.

Speiler samfunnet

Tromsø gravlund ble anlagt i 1853, altså for 163 år siden. Gravplassen fra middelalderen ved Domkirka ble for liten som følge av at byen vokste. Ved Landskirka (i dag Elverhøy kirke), som lå mellom dagens fylkeshus og kunstforeninga, lå Strandkirkegården. Den ble anlagt i 1835, utenfor det som den gang var bygrensa, i Tromsøysund. Også denne kirkegården ble for liten. En del gravstøtter herfra ble flyttet til Tromsø gravlund da den sto ferdig i en skråning ovenfor sentrum.

– Gravlunden ligger flott til i et småkupert terreng. Det var helt åpent her inntil trærne tok utsikten til Tromsøysundet. Den regnes, uten å være sjåvinistisk, som en av Norges vakreste gravlunder, vurdert ut fra beliggenhet og den mangfoldige gravminnekulturen, som strekker seg over så lang tid. Den er byens desidert fineste park, sier Sveinulf Hegstad.

KRIGSHISTORIE: Graven til student Arne Røkenes skjuler et eksempel på krigshistorie. Røkenes ble drept av tyskere på Sørøya i Finnmark 5. mars 1945, bare 23 år gammel. Han var en del av norske sivile helt ned i 15-årsalderen som kjempet mot tyskerne i Finnmark ved slutten av andre verdenskrig, rett før kapitulasjonen. Foto: Sveinulf Hegstad

Han trekker noen historiske linjer for å vise hvordan gravlunden speiler skiftende samfunnsideologier. Fram til krigen var Norge et samfunn med store forskjeller, ifølge Hegstad et klasse- og standssamfunn med et hierarkisk oppbygd skille mellom dem som var høyest og lavest på samfunnsstigen. Det ga store forskjeller på gravstøttene, og det fikk følger for hva som står igjen.

– En gammel gravlund hvor de høyreiste steinmonumentene gir et hovedinntrykk, er ikke representativ. Vanlige folk fikk ofte bare et trekors som med tiden råtnet bort. Det står bare to-tre trekors igjen på Tromsø gravlund fra før krigen.

Etter krigen var det likhetstanken som rådet. Det sosialdemokratiske idealet var at likhet i livet skulle speile likhet i døden. Etterkrigstidas gravstøtter er firkantede og i samme størrelse. De siste tiårene har det imidlertid igjen blitt en større variasjon i gravminnene.

Sterk sosial dimensjon

Ett av de viktigste gravminnene på Tromsø gravlund er etter Sveinulf Hegstads mening det som er igjen av trestøtten til Simonette Ingebrigtsen (1862-1932). Bak glassplatene midt på støtten er et papirark med tekst. Hun kom fra Torsken på Senja, giftet seg i Tromsø og bodde i et av de små husene som preget Nerstranda, i området hvor kjøpesenteret står i dag.

– Med tanke på de hundrevis av mennesker som er begravd under et trekors, er dette det eneste og best bevarte. Det er en veldig sterk sosial dimensjon i dette enkle gravminnet. Hadde det ikke vært for at det er av furu malmved, ville det vært oppråtnet for lenge siden. Dette gravminnet skal Tromsø Gravlund Vel i gang med å reparere.

I 25 år har Tromsø Gravlunds Vel arbeidet med å ivareta gravlundens kulturhistoriske verdier, og med vedlikehold og forskjønnelse av gravlunden. Formidling av kunnskap om gravlunden og årlige kirkegårdsvandringer for publikum inngår også i velforeningens oppgaver.

TIDSBILDE: – Dette er Jessens-familiens gravsted. Det er i funksjonalistisk stil og så utrolig spesielt og vakkert, at det burde vært opprustet. Det gir et flott tidsbilde, sier Sveinulf Hegstad. Foto: Tom Benjaminsen / iTromsø

Levende gravlund

Hegstad er historiker og har en fortid som leder i Fortidsminneforeningen i Tromsø. Det var fortidsminneforeningen som tok initiativ til at det ble opprettet en velforening for Tromsø gravlund, i starten som et undervalg, men senere som en selvstendig forening.

Han ledet flere kirkegårdsvandringer på 1990-tallet, men opplever fortsatt noe eget ved det å gå rundt her.

– Gravlunden er en utømmelig kilde til kontemplasjon, og jeg ser nye ting hele tiden.

Kirkegårdshistorie er en interesse han deler med flere. I forbindelse med Knut Hamsuns tre Tromsø-besøk hevder historikere at han vandret rundt på Tromsø gravlund og fant navneinspirasjon til romanene sine.

Og tidligere redaktør Kåre Valebrokk satte ikke bare pris på stillheten på kirkegården, her kunne han «puste historien gjennom gress og gravstøtter». Mer om det senere.

Sveinulf Hegstad peker på et gravsted med masse blomster, som vitner om at noen nylig har blitt stedt til hvile her.

– Det at denne gravlunden fortsatt brukes som gravsted, gjør at den oppleves som levende. Hvis det ikke er begravelser her, vil folk miste sitt forhold til gravlunden. Folk steller gravene, og mange familier samles rundt gravstedene med lystenning på julaften - en fantastisk fin tradisjon.

Brukket søyle

Tromsø Gravlunds Vel drives på ren idealisme av seks styremedlemmer, basert på inntekter fra de rundt 270 medlemmene som betaler 250 kroner i året. Nylig kjøpte de inn 15 trebenker som er satt ut, og de spilte en sentral rolle da kapellet ble restaurert for noen år siden. I arbeidet har de hele tiden hatt et nært og godt samarbeid med kirkevergen.

I år setter de opp hageredskaper ved vannpostene, de setter i stand ødelagte gravstøtter og retter opp skjeve støtter.

– Vi har prioritert ti gravstøtter som vi ønsker å få gjort noe med i år. Det er støtter til kulturhistorisk viktige personer.

SYMBOLSK: Gravminnet til Elisabeth Næss (1856–1883) er ett av to på Tromsø Gravlund som består av en brukket søyle. – Den brukne søylen er et symbol på et ungt liv som ble avbrutt for tidlig. De var i bruk fram til 1900, sier Sveinulf Hegstad. Tromsø Gravlunds Vel skal plassere søylen på sokkelen ved siden av, hvor den hører hjemme. Foto: Tom Benjaminsen / iTromsø

Hegstad stopper opp vet et spesielt gravminne. En rød granittsøyle ligger veltet ved siden av sokkelen. Søyla er brukket, kan det virke som.

– Brukket søyle symboliserer et avsluttet, ungt liv. Det er bare to slik gravminner på Tromsø gravlund og er et veldig viktig monument. Elisabeth Næss var datter av biskop Fredrik Waldemar Hvoslef. Han var prest i Kautokeino da handelsmann og lensmann ble drept av samer under opprøret. Hun ble født i Kautokeino og var to år da de flyttet til Tromsø. Elisabeth Næss var gift med en av byens store kjøpmann, Anton Næss. Hun døde 27 år gammel av tuberkulose.

Inspirerte Hamsun

Hegstad vandrer videre og gravminnet til snekkermester Ananias Falck dukker opp. Han bygde Storgata 95 (i dag Perspektivet museum) og flere andre bygg på 1830-tallet og utover, som i dag er fredet. Gravstøttene til en lagmann og en lege, og gravminnet til Anny Buresund, en av formødrene til Hålogaland Teaters nye teatersjef Inger Buresund, nevnes i forbifarten, før Hegstad stopper opp.

– Her er et kjent gravfelt på Tromsø gravlund som det kan knyttes mye historikk til. Der er gravminnet til distriktslege Christian Heinrich Nissen (1802-1866). Han hengte seg på landstedet Charlottenlund ved Doktordalen, oppkalt etter datteren Charlotte. Ved siden av står gravstøtten til sønnen Adam Glahn Nissen, som døde tre måneder etter faren, 28 år gammel. Det er nok holdepunkter til at man med rimelig sikkerhet kan si at Knut Hamsun hentet Glahn-navnet fra denne gravstøtten. Hamsun gikk på gamle gravlunder og ble inspirert av navnene han fant. Adam Glahn Nissen var navnemodell for løytnant Glahn i romanen «Pan».

GLAHN-STØTTE: Gravstøtten til Adam Glahn Nissen (1837–1866) på Tromsø gravlund skal ha gitt Knut Hamsun ideen til navnet løytnant Glahn i «Pan». Foto: Tom Benjaminsen / iTromsø

I Hamsun-romanen «Bjørger» fra 1878 er det nettopp en far som henger seg, og i «Pan» dukker også romanfiguren kjøpmann Mack på Sirilund opp. Omtrent alle som het Mack på den tiden i Norge bodde i Tromsø, og de var i gang med etableringen av ølbryggeri da Hamsun var i Tromsø.

– Forfatteren Nordahl Grieg var gift med Gerd, som var distriktslege Nissens oldebarn. Grieg sannsynliggjør også at Hamsun hentet navn til romanfigurer på Tromsø gravlund.

Mangel på respekt

I Aftenposten-kronikken «Seks fot under» i 2008 skrev redaktør Kåre Valebrokk i Dagens Næringsliv at kirkegårder ikke bare er triste, de er også stille og fulle av historie. Han skriver at hvor enn han er i verden, prøver han å finne en kirkegård.

Når det gjelder hjemlige gravskikker, mente han det var på høy tid at vi slutter å begrave våre kjære under anonyme, Obos-aktige gravstøtter, hvor eneste opplysninger er den dødes fødselsdag, navn og dødsdag.

SPESIELLE YRKESTITLER: Fanejunker Gunerius Følstad er bare en av mange gravstøtter med kuriøse yrkestitler. Fanejunker var den høyeste underoffiserstittelen i forsvaret fram til 1927. Ser du godt etter vil du også finne titler som modist (hattemaker), tårnvekter (satt i domkirketårnet og holdt nattevakt mot bybrann), justitsvaktmester (fengselsbetjent), stuerlærer, overpostpakkemester og hypotekbanksekretær. - Yrkestitler på gravstøtter var vanlig fram til 1970-80-tallet. Det er typisk høystatusyrker som bruker det lengst. Man finner for eksempel professor og lege, men ikke kommunearbeider på gravstøttene fra de senere år, sier Sveinulf Hegstad. Foto: Sveinulf Hegstad

– Jeg ønsker meg ikke tilbake til de prangende bløtkakene som ble reist over enhver grosserer i finere fedevarer på slutten av 1800-tallet. Slett ikke. Men jeg ønsker at vi beholder de bånd til våre forfedre og til vår historie som mer forklarende gravstøtter umiddelbart gir til kirkegårdsvandrere som meg. Jeg vil i det minste vite om det er en revisor eller en rørlegger som ligger der nede under gresset. Dessuten ønsker jeg at vi i et land med ubegrenset adgang på arealer til gravplasser, slutter å forlange gravene slettet etter hundre korte år. Det er mangel på respekt for historien og for verdien av det levde liv, skrev Kåre Valebrokk.

Livet lever videre

På vei ut fra Tromsøs gravlund etter omvisningen med Sveinulf Hegstad, stopper et ektepar iTromsøs reporter. Det godt voksne paret steller familiegraven, og er medlemmer i Tromsø Gravlunds Vel. De setter ned nye blomster i jorda de har spadd opp foran gravsteinen.

Her ligger oldeforeldre, besteforeldre og foreldre til den mannlige ektefellen begravet. De forteller at fronten på gravsteinen er slipt på nytt og at navnene som sto fra starten av (den første ble begravet 1876) er inngravert på nytt, lenger opp på støtta. Nå er det plass til dem selv nede på gravsteinen, når den tid kommer.

BETYDNINGSFULLT: Sveinulf Hegstad holder i hendene det han mener er ett av de viktigste gravminnene på Tromsø gravlund, en treplanke med navnet til Simonette Ingebrigtsen. Foto: Tom Benjaminsen / iTromsø