– Hvorfor slutter du i jobben?

– Det er flere grunner til det. Jeg ser at utlendingsseksjonen er noe vi satser på nasjonalt, og da det åpnet seg flere stillinger fant jeg ut at det er noe jeg vil være med på. Jeg er halvveis i karrieren og det er dette jeg vil gjøre nå. I tillegg til at jeg vil komme meg vekk fra nattevakter og turnus, sier Ahlquist.

Mandag starter han i jobben som politibetjent i grense- og utlendingsseksjonen i forvaltningsenheten i Tromsø.

Aldri redd

– Hva skal du gjøre i den nye jobben?

– Vi jobber opp mot utlendingsloven og skal avdekke ulovlig arbeid og opphold i Tromsø og kongeriket. Samt med grensekontroll på flyplassen og uttransportering. Det er operativt arbeid, for vi skal jo finne disse personene, så jeg blir forhåpentlig ikke sittende på kontoret. Jeg har vært 17 år i operativt arbeid og skal fortsette med det i 17 år til, slår han fast.

– Har du noen gang vært redd?

– Ikke redd, da hadde jeg ikke kunnet gjort jobben min. Men mer skjerpet, for eksempel i en alvorlig situasjon hvor det er mye fysisk og når man blir truet. Men hadde jeg vært redd så hadde jeg sluttet i jobben for lenge siden. Det er ingen grunn til å frykte hverdagen vår på jobb. Det er klart man har vært borti litt grums, men slikt preller ofte av og jeg tar meg ikke nær av noe, sier han og legger til:

– Vi pågriper folk ukentlig, og flere av dem har kniv og er utagerende. Når du skal få kontroll på en person som har kniv på seg, som truer med å knuse oss og ta oss, så gjør man seg noen tanker: «Hva hvis han hadde fått tak i kniven og brukt den mot oss». Men samtidig går vi aldri hodeløst inn i ting. Det er ikke mange ukene siden vi pågrep en mann som hadde en filetkniv i sekken i Storgata i Tromsø. Vi kjørte han hjem og han ble fratatt kniven, sier han og fortsetter:

– Vi har sett død og fordervelse, folk i oppløsning på grunn av rus og familier med fasader som er fine, mens det på innsiden er helt råttent. Det er barn som sliter og foreldre som ruser seg. Vi har sett mange triste tilfeller, men har også hatt en finger med i spillet for å få enkelte av dem ut av rusen. Det er folk som har kommet til meg og spurt om hjelp. Det er fint ha en innvirkning for at noen skal få et bedre liv, sier 42-åringen.

– Mitt beste beslag

– Hvilke saker er det som har opprørt deg eller gjort et sterkt inntrykk på deg?

– Det er spesielt én sak jeg alltid kommer til å huske. Det var en sak om et barn i en hytte på Kraknes hvor foreldrene ble dømt for barnemishandling i 2008–2009. Da var det meg og to kollegaer som kom dit. Det var midt i uka og vi var på søk etter narkotika i skogen da vi kom til et hytte hvor det lå masse søppel utenfor. Det så ikke ut der, og vi fant etter hvert masse barneleker som lå spredt rundt. Da kom det en fyr ut på terrassen som sa at barnet var inne og hjemme fra barnehagen fordi det var sykt. Vi spurte om vi fikk se barnet, som viste seg å ligge innelåst innenfor en dør i hytta som faren først ikke fant nøkkelen til. Barnet var skittent, hadde knapt klær på kroppen og hadde dårlig språk. Det var så mye med det barnet og forholdene rundt som var forferdelige. Barnevernet tok hånd om ungen og den har aldri vært tilbake hos foreldrene. Det var en veldig stygg sak, og det var egentlig ganske tilfeldig at vi fant hytta og ungen. Vi fant ikke narkotika den dagen, men vi fant barnet, og det er det beste beslaget jeg har gjort noensinne. Det var mens jeg jobbet i narkotikaavdelinga, og det var før min tid som innsatsleder. Av saker i karrieren er det den saken jeg kommer til å huske til jeg går i graven.

– Du har blitt et ganske kjent fjes i byen gjennom jobben din og TV-programmet «Nattpatruljen». Kjenner folk deg igjen også utenfor jobb?

– Ja, det hender. Programmet går jo i reprise om igjen og om igjen. Jeg får høre det mest i helgene når jeg møter folk ute på byen mens jeg er på jobb. Mange lurer på hvor kameraet er. Jeg er ikke anonym i byen lenger, det merker jeg. Det er hyggelig, men det er ikke noe jeg har strebet etter. Nå håper jeg på en litt mer anonym tilværelse. Når man jobber som politi så blir man et kjent fjes. Du blir kjent med bytrynene, journalistene og mange flere, og blir samtidig kjent igjen på gata. Jeg må innrømme at det ikke er så kult å gå rundt med ungene i byen og se at personer i enkelte miljøer ser på meg og barna.

– Er det vemodig å slutte i jobben?

– Jeg kommer til å savne det uforutsigbare og spenningen ved å jobbe uniformert. Man møter mange spennende mennesker og får tilgang til mange steder man ellers aldri ville vært. Jeg kommer også til å savne ansiktsuttrykkene til barna når man ruller inn foran en barnehage eller inn i en skolegård. Det er alltid stor stas å la ungene få utforske politibilen. Jeg kommer derimot ikke til å savne helgefylla og det å stå på torget på jobb en lørdag kveld. Det skal bli fantastisk å slippe det.

3 om Ahlquist:

Kjetil Robertsen, venn og direktør i Telenor: – Jørgen er en av de mest dedikerte personene jeg vet om. Når han først begynner med noe så blir han veldig opptatt av det, enten det er ølbrygging på fritida eller når han er på jobb. Han er ekstremt nøye og veldig flink og pliktoppfyllende.
Siri Ellingsen, operatør ved politiets operasjonssentral: – Jeg og Jørgen har siden 2010/2011 jobbet på samme vaktlag. Han har vært en veldig god leder å jobbe under. Flink å gi råd, er handlekraftig og initiativrik. Han er opptatt av å være synlig og tilgjengelig for publikum. Å sitte i politibilen med Jørgen var ingen slit. Han er en åpen person som gir av seg selv, har humor og er glad i å fortelle historier. Vi er lei for at vi har mistet en god innsatsleder, men er veldig glad på Jørgens vegne.
Morten Pettersen, politistasjonssjef i Tromsø: – Jørgen er en viktig operativ polititjenestemann som i mange år har gjort en veldig god jobb for Tromsø politistasjon. Han er faglig flink og ikke minst innsatsvillig.