SIN EGEN SJEF: I 2000 startet Andersen opp Eidekroa. - Det ville jeg neppe gjort uten erfaringa fra fiskebåt, sier hun i dag.

29. juli 1985 skriver Bladet Tromsø om «Tøffe Belinda (10) yngst på feltet». Oppstyret rundt den lille jenta da hun kom i land igjen tok hun med største sinnsro, som den sindige fiskeren hun tross alt var: «Det var ikke så mye å gjøre oppstuss av at hun har vært med sin far på fiske», skriver vår journalist Tone Johannesen.

Kjempestolt

GRÜNDER: Belinda Andersen er utdannet bedriftsøkonom og en av Tromsøs mange, dyktige gründere. Her viser hun fram sin Naviguide, en omvisning i Tromsø basert på GPS-teknologi.

I dag, 31 år etterpå, kan Bybildet avsløre at denne sinnsroen var et spill for galleriet.

– Åh, jeg var kjempestolt over både å ha vært ute på havet og litt over oppstyret, men dette var ikke noe jeg tenkte på i båten. Da var jeg tross alt på jobb: jeg jobbet som byssejente og hjalp kokken, forklarer Andersen.

Dessuten hadde hun jo også vært med faren allerede fra da hun var 4–5 år gammel, så for Andersen var ikke dette noe nytt.

Men det var det altså for avisa som der og da kåret henne til «landets yngste førstereisdame».

Løsningsorientert

I dag mener Andersen at denne opplevelsen har vært med på å forme henne til gründeren hun er i dag. Allerede 15 år etter denne fisketuren startet hun «Eidekroa», i 2010 startet hun selskapet Naviguiding som tilbyr guiding basert på GPS-teknologi og i dag driver hun fire selskaper innenfor eiendom, teknologi- og forretningsutvikling. Hun tilbyr blant annet rådgivning for andre gründere og driver Forretningshjelpa i Tromsø.

– Du kan vel si at jeg har vært mer opptatt av å se løsninger enn problemer, og det er noe jeg har lært ved å være på fiske sammen med pappa. Det og en forståelse for at man må arbeide for pengene.

Hun viste seg i hvert fall løsningsorientert da hun falt ut av senga i hardt vær ved Jan Mayen.

Liten sjef

– Jeg ble litt irritert over at jeg ikke fikk sove og stavret meg opp til styrhuset for å irettesette pappa: «Kan du ikke kjøre båt?», spurte jeg han om.

Løsningen ble da for øvrig å binde et tau rundt senga. Etter det formoder vi at hun fikk sove godt.

Styrhuset har da også blitt et naturlig sted for henne, om enn i dag i overført betydning.

– Jeg var stolt over at pappa var sjef og det ville jeg også bli. Jeg trodde jo jeg var sjef der vi satt sammen i styrhuset og fulgte med på ekkoloddet og de andre instrumentene. Jeg vet ikke hvor flink jeg var, men jeg var i hvert fall ivrig, sier hun og hun.