Intet britisk krigsskip er så sammenvevd med norsk historie som «Devonshire» som fraktet kongefamilien i trygghet fra det okkuperte Norge. I løpet av denne «tomånederskrigen», som Nils Ytreberg kaller tida fram til regjeringens kapitulasjon og kongefamiliens evakuering, var Tromsø midt i begivenhetenes sentrum. Og en stakket stund hadde Tromsø sin egen admiral, selv om han var britisk.

Kontrasten

Sist admiral John D.H. Cunningham (1885–1962) befant seg i Tromsø, var det i største hemmelighet. Da han ankom den 7. juni 1955 ble han imidlertid mottatt som en helt. På en seremoni i bystyresalen ble «Devonshires» skipsklokke overlevert Tromsøs innbyggere og i den anledning holdt naturlig nok hovedpersonen selv en tale.

Saken fortsetter under bildet

SKIPSKLOKKA: Etter at admiralen hadde holdt tale, kunne ikke byens ordfører være noe verre. Her takker Wictor Robertsen for skipsklokka som nå er avduket. Bildene inngår som en del av samlingen etter rådmann Lars Thøring.

Dypeste hemmelighet

– Jeg ble betrodd vervet å føre kongefamilien til England sammen med de diplomatiske utsendinger fra andre nasjoner som var kommet til Tromsø. Den dypeste hemmelighet ble bevart. Bare Kongen og noen få av regjeringens medlemmer var klar over de avgjørelser som ble tatt. Jeg [ ...] seilte mitt flaggskip til havs 5. juni og krysset med land ute av sikte utenfor Nordkapp.

– Den 7. juni kom «Devonshire» tilbake til Tromsø, og alle passasjerene, deriblant 28 damer, ble hurtig innskipet. Til slutt gikk Hans Majestet og Kronprinsen ombord i «Devonshire» fra en av kaiene utenfor byen. Bare en halv time forløp mellom mitt flaggskips ankomst og avreise den 7. juni 1940 – en dag som naturlig nok gjorde nordmennene nedslåtte. Særlig kongen var sterkt beveget da han så sitt land forsvinne akterut etter hvert som «Devonshire» satte farten opp.

Måtte gå forbi sjøslag

I løpet av overfarten til England passerte Devonshire i nærheten av et sjøslag hvor det britiske hangarskipet HMS Glorious og de to krysserne Acasta og Ardent regelrett ble senket av de tyske slagskipene Scharnhorst og Gneisenau. I den anledning ble Glorious' observasjon av fiendtlige styrker og nødrop verken besvart eller videresendt av Cunningham. Hans ordre var nemlig klare: kongefamiliens trygghet kom først. Og sambandet skulle ikke brukes.

For Cunningham som hadde mange venner ombord på Glorious må dette ha vært vanskelig, og som kongen senere kommenterte:

– Jeg innså at dette ergret Admiral Cunningham.

La oss kalle dét dagens underdrivelse.

Vi er ikke helt ferdige med Cunningham ennå. I morgen ser vi på hvordan han i 1940 sørget for bedre forhold for byfiskerne. Hele talen fra seremonien i 1955 kan du lese på itromso.no.

Les også: Nostalgisk møte

HELE TALEN:

– For vel 15 år siden kom jeg til Tromsø med mitt flaggskip «Devonshire» – det var den 13. april og fant at selv om Narvik ved et forrædersk angrep var besatt av tyske tropper, så var der i Øst- og Vest-Finnmark og Troms en fast beslutning om å motstå fienden og under general Fleischers inspirerte ledelse å holde ut inntil allierte tropper kunne komme til hjelp.

Mobilisering var vanskelig og jeg var i stand til å yte generalen noen bistand ved å eskortere forsterkninger til Tromsø fra Kirkenes.

Etter hvert som fiendens overveldende styrke i Sør-Norge tvang de allierte til stadig å trekke seg nordover, søkte lojale nordmenn tilflukt i Tromsø slik at før utgangen av mai var Kongen, Kronprinsen og Regjeringen her.

Så kom tilbakeslaget i Frankrike. Tross gjenerobringen av Narvik og tilførsler av betydelige luftstridskrefter var de allierte tvunget til å ta den smertelige beslutningen om å trekke tilbake sine styrker for innsats andre steder.

Stilt overfor denne uventede situasjon måtte Kongen og regjeringen avgjøre om de skulle slutte fred eller fortsette kampen. Sammen med general Ruge som da var øverstkommanderende, tvilte verken Hans Majestet ellers hans regjering et øyeblikk. Norge fortjener hele den siviliserte verdens respekt og beundring for at det ville kjempe vider, til og med mot en overmakt som da syntes temmelig håpløst å stritte imot.

Denne beslutning førte til et enda vanskeligere problem – om hans majestet kongen eller regjeringen skulle bli i Nord-Norge, ta tilflukt til et nøytralt land eller dra til et alliert land.

Særlig for Kongen var dette en uhyre vanskelig beslutning. Men han så helt klart at ingen av de første utveiene ville sette Norge i stand til å fortsette motstanden på en effektiv måte.

Man bestemte seg for å dra til England og jeg ble betrodd vervet å føre dem dit sammen med de diplomatiske utsendinger fra andre nasjoner som var kommet til Tromsø.

Den dypeste hemmelighet ble bevart. Bare Kongen og noen få av regjeringens medlemmer var klar over de avgjørelser som ble tatt. Jeg innskipet omkring 500 mann britiske tropper og seilte på mitt flaggskip 5. juni til havs og krysset med land ute av sikte utenfor Nordkapp, idet jeg bare etterlot en betrodd offiser til å ordne de endelige detaljer.

Den 7. juni kom Devonshire tilbake til Tromsø, og alle passasjerene, deriblant 28 damer, ble hurtig innskipet. Til slutt gikk Hans Majestet og Kronprinsen ombord i «Devonshire» fra en av kaiene utenfor byen. Bare en halv time forløp mellom mitt flaggskips ankomst og avreise den 7. juni 1940 – en dag som naturlig nok gjorde nordmennene nedslåtte. Særlig kongen var sterkt beveget da han så sitt land forsvinne akterut etter hvert som «Devonshire» satte farten opp.

Under «Devonshire»s opphold i Tromsøysundet ble skipet stadig angrepet av tyske fly. I høy grad takket være de varsler som ble gitt av Tromsøs kirkeklokker fikk man ombord tid til å treffe vellykte forberedelser til å møte angrepene og unngikk således alvorlig skade. Det er derfor en særlig passende overrekkelse for meg som jeg har den ære å foreta på vegne av Lord Commissioner og Admiralty.

Jeg ber Dem, herr ordfører, om å motta denne klokke på vegne av Tromsø bys borgere, som et varig minne om de særlige vennskapsbånd mellom HMS «Devonshire» og Tromsøs befolkning, de bånd som er knyttet i krigens prøvelser, seierens glede og styrket i fredens samarbeid.

Jeg er viss på at verken De eller Deres etterfølgere må få noen grunn til å varsle dårlige nyheter, men at mange anledninger må komme for Dem og fremtidige ordførere til å bruke den til å bringe gode budskap til befolkningen i denne ærverdige by.