– Man blir aldri ferdig før man er fornøyd, sier Anneli Drecker. Hun sitter i Kysten studio i Tromsø på nye Tvibit, hvor hun snakker om sitt nye album. Planen er at det skal komme ut i mars, men før det har hun en helt spesiell opptreden i Operaen.
– Selveste Operaen i Bjørvika! Har du spilt der tidligere?
– Nei. Sist jeg var der så jeg Kraftwerk fremføre albumet «Autobahn». Da opplevde jeg faktisk å få lykkegufs i kroppen under konserten. De spilte nemlig «Neon Lights», som var min jentelåt. Da følte jeg lykken sildret gjennom meg som et lys. Målet må jo være å videreføre den følelsen til publikum som kommer på søndag. Uansett om du har et forhold til plata eller ikke, tror jeg man kan oppleve et nærvær der i både tekst og musikk. Jeg står nok ikke selv for alle dem, men jeg skal prøve mitt beste.
– Jeg har et veldig jordnært forhold til den salen, og har heller aldri vært der på noen klassisk konsert eller opera, men det er vel det nye kule å få spille der.
Les også: Slik føler Anneli opp suksessen fra i fjor.
Ingen nerver
– Du blir vel ikke nervøs foran konserten?
– Nei. Jeg gleder meg veldig mye. Om jeg blir nervøs tenker jeg alltid at det er jo bare musikk.
– Du fremfører «Rocks & Straws», som du også gjorde på Kulturhuset i Tromsø i fjor rundt dette tidspunktet. Hvordan var det?
– Det var en suksess med fullsatt sal og en veldig bra konsert, men det var en veldig merkelig dag. Alle var forsinket med fly på grunn av tåke og det var fullstendig kaos. Vi gikk bare rett på scenen og leverte maks! Nervene var utenpå huden, men det var kanskje det som skulle til for å få det beste ut av oss.
– Og med Nordnorsk symfoniorkester bak deg - det må vel være en rimelig takknemlig oppgave?
– Det er utrolig sjeldent at man har anledningen til å fremføre en konsert med et strykeorkester, og ikke minst med det samme som spilte på plata. De var jo med i studio og har fått et forhold til låtene. Alle føler at de har vært en del av «Rocks & Straws». Vanligvis leier man seg en strykekvartett om man skal gjøre en stor jobb, for eksempel fredsprisutdelingen, men de har ikke noe forhold til låtene dine. Det er den store forskjellen.
Les også: Dette er de nominerte til Spellemannprisen.
Naturen
– Nå har både Moddi og Hekla Stålstrenga gjort suksess med dikt og andres tekster til deres egne melodier. Kan man si at det er den nye nordnorske pop-oppskrifta?
– Det har jeg ikke tenkt på, egentlig. Men jeg kunne aldri sunget Arvid Hansens tekster på nordnorsk. Jeg har bodd i Oslo, så dialekten er nok litt slitt i tillegg. «Rocks & Straws» var et bestillingsverk som jeg fikk i fanget, men det passet veldig bra i livet mitt. Jeg er inne i denne bobla og det føles veldig naturlig nå som jeg bor i Tromsø, og jeg føler at jeg har en dragning mot naturen og de nordnorske elementene som Arvid Hansen beskriver i tekstene sine. Da jeg bodde i Oslo og følte meg «kul» og «hipp» var jeg overhodet ikke klar for å skrive om grønne løv i snøen (sangen «Green Leaves in the Snow» red.anm.). Det handler om hvor man er i livet.
– Den siste plata spilte du inn i «gamle» Kysten studio borte på Strandvegen. Nå blir den neste plata spilt inn i «nye» Kysten studio. Du ser ut som du er fornøyd med forholdene her?
– Det er et veldig proft studio, på lik linje med Rainbow studio i Oslo. Du kan gjøre profesjonelle produksjoner her. Nå trenger ikke artister dra til Oslo for å spille inn plate. Se på Violet Road som nærmest bodde i studioet på sin plate.
– I bakgrunnen her hører vi vakker melodi fra din neste plate. Blir det noen smakebiter fra den i Operaen?
– Ja. Det blir i hovedsak «Rocks & Straws», men det blir litt nytt også. Alt er ferdiginnspilt, så hvorfor ikke.