Da han debuterte som forfatter med boka «Men det var det ingen som visste» i 1934, var reaksjonene i Tromsø sterke.

Mens ei lærerinne i byen følte det nødvendig å vaske hendene etter å ha lest den, angret andre på at de hadde kjøpt «svinboka», for de hadde vært nødt til å brenne den før de var kommet halvveis.

Sterke reaksjoner

Reaksjonene gjorde seg også utslag i utfall mot Bergs familie.

– Hanna Berg gikk på lærerskolen i denne tida, og ho fikk i ukevis slengt spydigheter etter seg fra de andre elevene. – Ho som var søstera til Lars Berg behøvde vel ikke å være så nøye på det. Og familien i Buvika fikk vel også høre at boka var umoralsk og at Lars Berg var et svin, skriver Liv Haug, Lars Bergs onkelunge i en hovedoppgave om forfatteren.

Så hva var Lars Bergs synd? Han skrev om seksualitet og mer bestemt: nordlendingenes seksualitet. Året etterpå ga han ut boka «Du er den første kvinne». Tematikken var mye den samme og reaksjonene i Tromsø likeså.

Bygdegutten

Nils Magne Knutsen ser på Lars Berg som «et interessant eksempel på en bygdegutt som står med begge beina trygt plantet i bygdas verdier, men som samtidig utfordrer bygdas normer med hensyn til seksualitet.»

Slikt blir man ikke profet i eget land av. At Berg fant støtte i et likesinnet miljø i Oslo, hjalp nok og kan bidra til å forklare at han ble boende i hovedstaden i den tiden han var på sitt mest aktive som forfatter.

Etter krigen, som han tilbrakte store deler av i tysk fangenskap, blant annet på Krøkebærsletta og på Grini, for sitt motstandsarbeid, bosatte han seg på nytt i Tromsø. Og etter min mening er det her han virkelig beviser sin karakter. Han er ikke bitter for den behandlingen han og familien har fått, men jobber utrettelig for byens og landsdelens beste.

Til byens beste

Han regnes jo som kjent som Hålogaland Teaters far, men på mange måter er han også Universitetsbibliotekets far, eller i det minste rike onkel fra Amerika. I 1966 overtalte han nemlig sin medfange fra Grini, litteraturhistoriker Francis Bull, om å testamentere sin ikke ubetydelige boksamling til Universitetet i Tromsø.

For ikke å glemme hans lærerkarriere som han tok opp igjen etter krigen ved å etablere framhaldsskole i de gamle tyskerbrakkene på Krøkebærsletta hvor han selv satt fanget. Og hans holdning til Knut Hamsun, hvis byste han avduket på Hamarøya i 1961. Selv om Berg fremdeles fordømmer Hamsuns politiske overbevisning, anser han likevel Hamsun som Norges største dikter. Og pensjonen fra Forfatterforeningen han fikk ordnet for Hamsuns enke og familie etter krigen da Hamsuns familie mistet alt.

Med tanke på at denne lista langt fra er komplett, gjenstår da bare spørsmålet: Blir man noensinne ferdig med Lars Berg?

Kilder: Nils Magne Knutsen, Erling Steenstrup