24-åringen er tobarnsmor, giftet seg som 14-åring med sin da 14 år gamle kjæreste, og kom som tigger til Norge for første gang for seks år siden. Livet har vært vanskelig.
– Jeg gikk bare seks år på skolen i Romania før jeg måtte slutte. Man må betale for alt av bøker, skoleuniform og selve utdannelsen. Vi hadde rett og slett ikke råd til det, forteller hun på haltende engelsk. Hun gjør seg forstått.
Den samme utfordringen møter hennes eldste datter, Nicoletta (8), nå. Melissa (4) er ennå ikke gammel nok til å gå på skolen.
For å forsøke å brødfø familien, som bor sammen med hennes mann i Romania, dro Iamandica til Norge i 2010 sammen med onkelen og tanten for å tigge.
Tøffe tider
Familien er romani, og har det langt fra lett i hjemlandet.
– Det er tunge tider der nå. Vi diskrimineres på arbeidsmarkedet, men det er heller ikke lett for den gjengse rumener. Arbeidsledigheten er høy og det er svært få jobber tilgjengelig, forklarer 24-åringen.
Hun har siden 2010 besøkt Norge og Tromsø flere ganger. Denne gangen har hun vært her i tre måneder. Neste uke bærer turen hjem for å være sammen med familien i høytiden.
– Jeg har hele tiden forsøkt å finne meg arbeid her. Jeg er EU-borger og har rett til arbeid, på lik linje med nordmenn, men Nav har ikke kunnet hjelpe meg da jeg tidligere ikke har hatt adresse eller pass.
Uventet hjelp
Det forandret seg imidlertid i høst. En dag det var for kaldt til å sitte ute i Storgata, rett utenfor Apotek 1, hvor hun har sin faste plass, bestemte hun seg for å søke ly på biblioteket. Der møtte hun forfatter Henrik Broberg, mannen bak boken "Da byen ble stille".
– Han spurte meg om hvorfor jeg ikke arbeidet, om hvor jeg oppholdt meg, om hva jeg gjorde for å ha det gøy. Han behandlet meg som et menneske.
Broberg hjalp henne med å ordne en adresse, i campingvognen hvor hun bor sammen med tanta og onkelen. Han hjalp henne også med å søke om pass, som hun nå har fått. Det stoppet imidlertid ikke der.
– Henrik er en felles venn av meg og Corina. Han fortalte meg historien hennes, og jeg tok kontakt med henne, forteller dramatiker og styremedlem i Radvent, Nanna Berntsen, som møter iTromsø sammen med Iamandica på Rådstua, hvor de rigger ned etter festivalen.
Berntsen var først og fremst interessert i å skrive Corinas historie. Hun ville lage et stykke om fattigdommen som nå sprer seg i Europa, men som de aller fleste er blinde for.
– Men da jeg møtte henne, skjønte jeg raskt at det hun egentlig trengte var arbeid og penger. Penger til å forsørge familien sin. Vi så at vi trengte flere medhjelpere for å gjennomføre årets festival, og at det var penger til å ansette henne i budsjettet, så jeg spurte henne om hun ville komme og jobbe for oss.
Endelig jobb
Iamandicas øyne lyser opp idet Berntsen nevner jobben.
– Jeg ble så glad. Det var alt jeg ville – det er alt jeg ønsker meg. En jobb og et normalt liv for familien min, sier hun.
24-åringen dekorerte, rigget opp og ned før og etter forestillinger, delte ut programmer og lagde gløgg til gjestene.
– Hun gjorde en kjempeinnsats. Det er litt språkproblemer, men hun spurte alltid om hun var usikker på noe og skjønte raskt, selv om vi snakket norsk, hva som måtte gjøres, fortsetter Berntsen.
Og for arbeidet, fikk hun betalt etter norske standarder.
– Det er altfor mye penger. Mye mer enn man tjener på gata, medgir hun.
Drømmer
Nå er imidlertid festivalen over, og ute venter sludd, kulde og spydige kommentarer den 24 år gamle tobarnsmoren.
– Det er mange fine mennesker her. De som kommer bort og lurer på om jeg er sulten, og de som gir meg en liten slant. Men mange ber meg reise tilbake dit jeg kom fra. Det er tøft. Veldig tøft, sier hun.
Drømmen er imidlertid å få seg jobb, om ikke langvarig, så lenge nok til å tjene nok til å flytte permanent til Norge sammen med familien.
– Men det er utfordrende når man ikke har så lang skolegang og ikke snakker språket, skyter Berntsen inn.
– De første årene Corina kom til Tromsø bodde hun i en bil på vinteren. Og det er hun ikke alene om. Det er mange som bor slik i Tromsø i dag. Etter å ha hatt Corina som ansatt hos oss, håper jeg nå andre arbeidsgivere får opp øynene for dem. Dette er også mennesker, og at de kommer hit uten et ønske om å jobbe, slik som noen hevder, er rent vås, fortsetter hun.