En sjark legger til kaia i Løksfjord på Rebbenesøya. En metallkasse svinges elegant med heisekranen fra kaia og senkes i lasterommet. Opp fra magen på sjarken kommer kassen i retur, breddfull av skrei.
På den vesle øya gir fiskeriene en omsetning på 1,7 millioner kroner per innbygger.
Verdiene må innomhus, og en gaffeltruck kjøres raskt til og løfter fisken fra kaia.
Bloddrefset skvulper ut av kassen i det fisken slås over i et vannbad på kaia. Skreien dras videre på et transportbånd som går inn i fiskebruket. Der står et kompani med fremmedarbeidere konsentrert over sløyelinja. Lever og rogn skilles ut fra innmaten og legges i egne kasser. Fisken skylles og havner i isvann for mellomlagring en liten stund, så pakkes den i is og gjøres klar for å sendes ut med trailer til markedet som ferskfisk.
I fjor skapte syklusen en omsetning på 70 millioner kroner i fiskeværet Løksfjord på Rebbenesøy. Med rundt 20 båter i hjemmeflåten er den totale omsetningen i fiskeriene på over 110 millioner kroner årlig. Det er på ei øy med 65 innbyggere, skaper som sagt ei omsetning på 1,7 millioner for hver av dem.
Sjefen trer av
Oskar Høgstad er høvdingen på bruket. 66-åringen sitter ikke tilbakelent i en kontorstol med beina på bordet og patter ettertenksomt på en sigar. Han kjører trucken på kaia, raskt og effektivt. Vannspruten står når han stilsikkert tømmer fisk inn på transportbåndet. Nå leter Løksfjord AS etter en som kan ta over spakene.
– Jeg begynner å bli voksen, sier Høgstad humrende.
Oskar var med på å kjøpe fiskebruket fra Nergaard i 2010. I starten ble det pendling til og fra hjemstedet Gryllefjord, der han hadde bodd og jobbet i 30 år. Han fant etter hvert roa på øya som er blitt et hjem.
– Rebbenesøya er ei alle tiders øy. Kona og jeg har bygd hus og bor her. Det er en time og et kvarter med kjøring, pluss ti minutter på ferga, til Tromsø. Sammenlignet med å bo Gryllefjord har jeg byttet Finnsnes ut med Tromsø – som man vel kan si er en vel så bra by, sier Oskar med en underdrivende tone.
I framtida er han tiltenkt en friere rolle på fiskebruket som han er deleier i. Arbeidet med å finne en erstatter på kaia startet for en tid tilbake.
– Bedriften skal vare lengre enn meg. Og jeg tenker å jobbe til jeg er 70 år. Det synes jeg er greit med tanke på at jeg startet i jobb som 14-15-åring. Dette er en naturlig utvikling i et liv – og i en bedrift, sier en nøktern Oskar Høgstad.
Å overta etter en med 50 års erfaring fra fiskeriene er ikke en jobb for hvem som helst.
– Vi er først og fremst på utkikk etter noen som har erfaring fra fiskebruk tidligere. Det må være en person som har orden i sakene og takler høyt tempo når ting drar seg til, sier Høgstad.
Importerer penger
På kaia står Johnny Caspersen med en kniv og en hvit plastbolle i høyrehånden. Råfisklagets styreleder er fra Rebbenesøya. Nå er han på hjemtraktene og på utkikk etter å få skåret seg torskekjaker. Ved kai losser sjarken «Cardinal» som Johnny og broren Kjell eier sammen. Fisket har vært knallbra de siste årene også for brødreparet. Båten omsatte for oppunder fire millioner kroner i fjor.
– I 2016 ble det omsatt hvitfisk for 11,5 milliarder kroner i Råfisklagets nedslagsfelt – fra russegrensa til og med Nordmøre. I 2015 var tallet 9,7 milliarder, poengterer Caspersen.
Han snakker utelukkende om førstehåndsverdi. Regnes alt av fiske og havbruk inn, steg den verdien i fjor til over 90 milliarder kroner. Siden inntektene i all hovedsak kommer fra eksport, er det å sammenligne med å importere penger inn i den norske økonomien.
Løksfjord AS selger 40 prosent av fisken fersk på is. Når prisene begynner å falle, dreier produksjonen over til saltfisk.
Gjennom eksportør selges fisken til Spania og England. Dermed putter spanjoler og engelskmenn penger inn i Tromsø-økonomien gjennom fiskerne og mottaket i Løksfjord.
Mest fryst fisk
Det klart største volumet av fisk landes ved frysehotellene i Tromsø. Ferskfisken som landes på kaiene på yttersida er som slogrester å regne – i antall tonn.
Den store forskjellen er å finne i verdiskapningen. Fisken som ligger på frysehotell genererer leieinntekter og noen servicearbeidsplasser på land for skipene som kommer innom.
Den reelle verdien er gjerne igjen i fiskebåten og dit fisken sendes for videreforedling. Dermed er den bokførte verdien høy, mens en mindre del blir igjen i Tromsø som får en servicehavn-funksjon.
Unggutt, men ingen skårunge
Daniel Sørensen (20) går i sin fars kjølvann. Mens faren Ivar Sørensen driver fiske fra sjarken «Sletthav», driver Daniel fiske fra en sjark, sammen med en annen 20-åring. De har fått losset dagens fangst inn på kaia.
– Egentlig jobber jeg på en større båt. I høst fikk jeg stilling som styrmann, og fra februar er jeg tilbake der. Du kan godt si at sjarkfiske nå i januar er hobby, men det er penger å tjene, understreker Daniel.
Etter å ha gått ut av den nå nedlagte grunnskolen Skogvik skole på Rebbenesøya, bar det til videregående skole med havbruk og fiskeri på fagplanen. Videre ble det to år i læretid på en fiskebåt. I januar i år er første måned som ferdigutdannet fisker.
– Målet mitt nå er å høste mest mulig erfaring, sier 20-åringen som har hjemadresse i Måsvik, der veien stopper sørvest på øya.
– Økt status
I fjor økte fiskermanntallet for første gang på mange år. I 2016 var det 1.608 heltidsfiskere i 20-årene i Norge. Det er flere enn i 1990. Snittalderen for fiskere i Tromsø er 51 år.
Fiskeriminister Per Sandberg fikk pepper etter at han tidligere i år sa at det ikke lenger er flaut å være fisker. I ettertid presiserte han utsagnet til at fiskere har høyere status nå enn tidligere.
Det er en påstand Daniel Sørensen kjenner seg igjen i. Å tjene godt på å jobbe med kvalitetsvarer er ifølge han med på å vaske slogstank bort fra fiskeryrket, der bloddrefs nå også er pengedrefs.
– Å være fisker har fått høyere status. Årsaken er at det de siste årene har vært fremhevet viktigheten av kvalitet på fisken, kombinert med at fiskerne tjener godt, sier 20-åringen fra kaikanten i Løksfjord.