Drevne klatrere fra hele landet samlet seg i Tromsø lørdag for å drille seg på de aller mest krevende redningsoppdragene tenkelig: vinterredning i bratte fjellsider og fjellvegger midt i skredterreng.

Norske alpine redningsgrupper (NARG) har nemlig i år lagt deres årlige redningsøvelse til Ishavsbyen, og da mer spesifikt Grøtfjord og Tromsdalen.

– Vi øver som regel i august og september, men nå var det på tide å få terpet vinterkompetansen, sier Leif Egil Holbæk-Hanssen, leder i Tromsø-gruppen.

Se bildeserie fra øvelsen her (for abonnenter)

Lite informasjon om oppdraget

Han sitter på kanten av bagasjerommet og kler på seg vinterskoene. Om få minutter lander luftambulansens helikopter på Pettersenjordet, like øst for Pølsesvevet i Tromsdalen. Der skal det plukke opp to redningsgrupper og fly dem innover mot den frosne fossen som på folkemunne har fått navnet Gulltappen.

– Vi vet veldig lite om scenarioet vi øver på. Slik blir det mest mulig realistisk, ettersom vi ofte får veldig lite informasjon, og mange ganger stemmer ikke den informasjonen vi får, forklarer han.

Det de vet så langt om oppdraget, er at en person skal være skadet og sitter fast midt i fossen.

Oppe ved jordet venter 12 klatrere spent på at luftambulansen skal ankomme. De fleste av dem har lang erfaring med helikoptertransport og redning, men få av dem har arbeidet lenge med såpass små maskiner.

– Samarbeidet mellom luftambulansen og redningsgruppene er forholdsvis nytt. Vi har tidligere jobbet mye med Sea King-helikopter, som er mye større og har egen heis. Man kan altså sitte inni helikopteret på tur ut til stedet, så heises vi ut med vaier når vi skal ned eller inntil fjellveggene, forklarer Tor André Skjelbakken.

54-åringen, som til daglig arbeider som ingeniør ved Universitetssykehuset Nord-Norge, har i en årrekke vært fagleder for skred og redningsarbeid i Røde Kors, og har i tillegg vær en del av den alpine redningsgruppa i over ti år.

– Men luftambulansen er det annerledes. Det er et mindre, mer smidig helikopter, men det har ikke heis. Vi blir derfor sikret i tau under helikopteret og flyges ut på den måten, forklarer han.

– Ekstrem spisskompetanse

Mens Skjelbakken forklarer prosedyrene, begynner snøen å lave ned. Værmeldingen viser imidlertid null grader, vind fra nordøst og sol.

– Når de melder nordøst, så tar jeg værmeldinga med en klype salt. De bommer ofte da, sier Eskil Selvåg, som har ansvaret for dagens redningsscenario.

Idet snøbygene kommer, kan også et helikopterdrønn høres fra munningen av dalen. På radiosambandet meldes det at helikopteret avventer landing i håp om bedre sikt.

Minutter senere sendes en vegg av snøfokk flygende i alle retninger idet helikopteret lander på jordet.

Ut av den nette maskinen, en Airbus H135, stiger redningsmannen Fritz-Ivan Gulbrandsen, anestesilege J. H Hansen og flyger Arne Mathisen. De har kommet fra Evenes for å delta på øvelsen.

– Dette handler om å samarbeide for oss. Vi får minst like mye ut av slike øvelser som denne gjengen her, sier flygeren, og fortsetter:

– Medlemmene i NARG sitter på en helt ekstrem spisskompetanse, og det er få som er like opptatt av sikkerheten som dem; de vet hva de holder på med.

Mathisen mener de frivillige redningstjenestene i Norge får altfor lite honnør for det arbeidet de gjør.

– Vi hadde ikke klart oss uten dem, konstaterer han.

Midt i skredterreng

Mens Gulbrandsen går over sikkerhetsprosedyrene for tilkobling til helikopteret, får iTromsø en løpende kommentar fra Skjelbakken.

– Alle de som er her i dag har hørt dette flere hundre ganger tidligere, men det er like viktig å gjenta det hver gang. En vellykket aksjon er ikke bare når de som trenger hjelp får det, men også når redningsmannskapene kommer helskinnet hjem. I NARG har vi jobbet mye med å standardisere prosedyrene våre og få ned antallet nødvendige steg i prosessen til et minimum – slik at sjansene for feiltakelser eller rutinesvikt minimeres. Det betyr også at medlemmene i gruppene våre kan steppe inn for hverandre uten at det påvirker det operative.

Etter prosedyrebrifen, er det klart for å begynne å shippe redningsmannskapene innover Tromsdalen.

– Det er svært høy skredfare i området, og vi har derfor fått beskjed om å ikke ferdes under fossen. Vi må altså transporteres ut igjen med helikopter, forklarer Selvåg.

Helikopteret er imidlertid i beredskap og kan måtte forlate øvelsen på kort varsel.

– Som en følge av det har vi også koblet på Folkehjelpa, som står klare på toppen med skutere i tilfelle det trengs.

– Må stole på utstyret

Tiden er kommet for at den første av de i alt 12 klatrerne skal fraktes inn til Gulltappen. Første mann ut er Jan Erik Paulsen fra Bodø.

– Jeg har bare flydd slik et par ganger tidligere, og må ærlig innrømme at det kribler litt i magen nå. Vi skal tross alt henge i tau 60 meter under helikopteret hele veien inn til gulltappen, sier han.

Helikopteret holder ei hastighet på rundt 100 kilometer i timen.

– Man må jo bare stole på utstyret. Man kan liksom ikke gjøre noe annet, sier Paulsen og ler.

Gulbrandsen og Paulsen letter uten problemer og knapt fire minutter senere er helikopteret tilbake for å plukke opp nestemann.

– De har virkelig laget et godt opplegg der oppe. Det byr på utfordringer for både oss og dem, sier redningsmannen da helikopteret igjen har landet.

Tidligere dødsulykke

Oppe ved Gulltappen er snart den første redningsgruppa på plass. De sikrer standplassen og begynner bergingsarbeidet. Midt i fossen ligger to dukker som skal hentes ut.

iTromsø har gått innover dalen sammen med Skjelbakken for å observere aksjonen. Fra utkikkspunktet ser fossen liten ut.

– Men det er i realiteten snakk om en istapp på mellom 20 og 30 meter, sier Skjelbakken, mens han peker opp mot fossen, hvor den første av redningsmannskapene begynner å fire seg utover kanten og ned mot dukkene.

I 1999 var han en del av redningsaksjonen som ble sendt til nøyaktig det samme stedet etter melding om at to klatrere satt fast etter ei ulykke.

– Det var særdeles kaldt den dagen, noe som førte til at isen i fossen ble sprø og tappen knakk. En person mistet livet – 39 år gamle Børge Solbakken, forteller den erfarne redningsmannen.

Han synes imidlertid ikke det er rart å stå på samme sted, 18 år senere, og observere en ny aksjon.

– Dette er en rar hobby, sier han og rister smilende på hodet.