Sigrid Strøm Reibo mottok forrige uke Heddaprisen. Hun ble kåret til beste regissør for «Orlando» av Virginia Woolf og «Som dere vil» av Shakespeare. Førstnevnte fikk også prisen for beste forestilling. Reibo bor i Oslo og er husregissør på Nationaltheatret.
– Du har vunnet Heddaprisen tidligere. Hvordan var det å vinne for andre gang?
– Det er veldig rørende. Alle i mitt kunstneriske team fra «Orlando» fikk en nominasjon. En forestilling er et resultat av alle som er med, så det er flott at de blir sett. Begge forestillingene betyr veldig mye for meg, særlig «Orlando». Jeg leste boka da jeg var 20 år. Den gjorde sterkt inntrykk, og hjalp meg. Den handler om å finne sin stemme som kunstner, og den evige søken etter meningen med livet som man aldri blir helt ferdig med. Jeg kjente meg veldig igjen.
– Har du funnet et svar for ditt liv?
– Jeg har kommet fram til det samme svaret som Orlando. Meningen med livet er som fyrstikker som tennes og slokkes. Den finnes i de små øyeblikkene gjennom hele livet, og er ikke noe du kan holde fast på. Det er en evig prosess.
– Du vant hele to priser i år. Hva er det du gjør riktig?
– For meg er det viktig med veldig grundig forarbeid der jeg fordyper meg i materialet og forfatteren. Jeg leter etter min personlige «connection» til historien. Jeg har en veldig sterk følelse av hvor jeg vil, men samtidig må jeg være åpen, og lage et rom der det er lov til å prøve absolutt alle ideer, selv om de virker teite. Det kan ligge gull under enhver stein.
– Hvordan arbeider du med et teaterstykke?
– Jeg forbereder meg med mitt kunstneriske team i et seks til 12 måneder før vi møter skuespillerne. Da må vi nullstille oss helt og skape noe sammen. Det er skuespillerne som til slutt skal stå på scenen og eie forestillingen. Da er det viktig at de har vært med på å skape den. Jeg har en klar tanke om hvor jeg vil, men samtidig må jeg åpne opp og la alle kunne slippe til. Det er veldig viktig å skape et rom der alt er lov. Mot slutten av prosessen handler det om å ta valg. Jeg mener det er viktig å være uredd når det begynner å nærme seg et resultat. Ideer som virker bra, men som ikke fungerer i helheten må bort. En gang kuttet jeg ut en skuespiller tre dager før premièren fordi dette var bedre for helheten i stykket. Når vi er ferdig, sitter vi kanskje igjen med noe som ikke ser ut som det vi hadde tenkt, men som er bedre fordi det er så mange som har bidratt og kommet med ideer.
– Flere av teaterstykkene du har satt opp er eldre tekster. Hva kommer dette av?
– Jeg er veldig glad i klassiske tekster. Det er de beste som har overlevd tidens tann, og handler om evige temaer som alltid vil være aktuelle. Disse tekstene kan ofte føles utilgjengelige, og jeg synes det er flott å kunne åpne dem for publikum. Jeg vil vise at dette er mennesker som oss med de samme lengslene, drømmene og problemene. Teater handler for meg om å forstå mennesket og hva det vil si å være menneske i dag. Hvis man klarer å skape empati og forståelse bakover i tid kan man også gjøre det på tvers av kulturer i dag. Vi trenger historier om andre mennesker for å kunne lære mer om oss selv, og for å få mer forståelse for andre.
– Hvor ofte går du på teater?
– I gjennomsnitt to ganger i uka. Noen uker går jeg veldig mye på teater, mens de fire siste ukene før jeg har premiere på en forestilling er det ingenting. Da er jeg fullt opptatt med å redde forestillingen fra en katastrofe. Da går all tid og energi med til forestillingen vi skal lage.
– Hva er dine tanker om interessen for teater blant befolkningen?
– Jeg skulle ønske det var enklere å gå på teater. At det er noe man gjør mer impulsivt, på vei hjem fra jobb for eksempel. Jeg vil ikke at teater skal være noe man må pynte seg for og planlegge flere uker i forveien. Jeg tror mange går på kino og ikke tenker over at de heller kunne gått på teater. Teater er en kunstform som skjer i nuet der hver forestilling er forskjellig i motsetning til film som er det samme hele tiden.
– Har du vurdert å gå over til å regissere film eller TV-serier?
– Jeg har aldri prøvd det, så det kan jeg godt tenke meg å gjøre. Men jeg elsker jo teater, det er en levende kunstform. Man jobber tett med mennesker i én lang prosess mot et feles mål: premieren. Og når man spiller forestillingen må man hver kveld yte sitt beste. Selv om det gikk bra dagen før må man glemme dette og gjøre det som om det var første gang neste kveld. Og går noe galt må man improvisere seg videre, sammen. Dette skaper variasjon og forestillingen utvikler seg videre etter premieren. I film må man også få alt til å klaffe, men man trenger kun å gjøre det én gang, og så formes filmen etterpå i klippen. Men det hadde vært veldig interessant å prøve dette også.
– Du debuterte som regissør ved Hålogaland Teater. Har du planer om å komme hjem til Tromsø?
– Jeg kommer nok ikke til å flytte hjem igjen, men når det passer vil jeg komme på besøk. Jeg er veldig glad i HT, det har en god atmosfære og dyktige skuespillere. Nå har jeg planer fram til 2020, og ønsker å holde det litt åpent etter det. Jeg ønsker ikke å love meg bort for langt fram i tid, men være åpen for ting som kan skje. Det er litt angstfylt å vite hva man skal gjøre i så mange år fremover. Da mister man spenningen og forventningen av hva som kan skje. Det er godt å bli litt overrasket også.
5 kjappe
Hvor går din drømmeferie?
– I går den til USA. Kjæresten min er halvt amerikansk så vi skal besøke familien hans der i høst.
Hvilken teaterforestilling er din favoritt?
– Det vil alltid være det som berører meg på et dypere plan. Jeg er ikke en som har favoritter.
Hvem er ditt forbilde?
– Min tante Bente. Hun er et fantastisk varmt menneske som alltid tar vare på alle rundt seg.
Hva er du mest stolt over?
– Jeg er veldig stolt og glad for at jeg kan holde på med det jeg gjør.
Hva er du redd for?
– Slanger. Jeg blir dårlig bare jeg ser dem på TV. Jeg tror det er et urinstinkt som ligger i meg.
