Etter 13 år i Utekontakten, mener Leif Are Angelsen at det er på høy tid at noen tar tak i «de glemte barna».

– Hver dag så treffer jeg og de seks andre ansatte her i Utekontakten barn og unge som har vært utsatt for de verste ting. Dette er barn som har blitt mishandlet, både fysisk og psykisk, det er barn uten omsorg og mat i hjemmet, det er barn som har blitt tatt med både til og fra et annet land – og som har måttet klare seg på egen hånd. I mange tilfeller er det foreldrene som har sviktet totalt, og i neste rekke er det barnehage, helsestasjon, SFO og skole som ikke har klart å følge opp. Men når barn kommer på skolen med møkkete klær, med dårlig hygiene, uten matboks eller er svært utagerende, hvorfor er det ingen som plukker opp at det er noe som ikke stemmer? Hvorfor er det ingen som har plukket dem opp før vi finner dem på gata?

LES KOMMENTAREN: Barna vi glemte

Angelsen snakker med en bestemt og engasjert stemme. Til iTromsø sier han at han føler ingen ser de flere hundre ungdommene som Utekontakten snakker med i løpet av et år.

– De lever på smuler av storsamfunnet. De bor her i vår by, og går rundt i sentrum som alle andre, men de får likevel ikke delta i det livet vi andre lever. For dem handler hver dag om overlevelse.

– Vrakes i samfunnet

På ti år har antall barn og unge som Utekontakten hjelper gått fra 80 til 270. Det er over en tredobling i antallet. Disse unge får hjelp til å komme i kontakt med BUP, søke stønad fra NAV, få tilrettelagt skolegang, komme i kontakt med barnevernet, få legehjelp om det trengs og et sted å sove for natten, hvis de ikke har et hjem å gå til.

– Dette er barn helt ned i 13 år, som vi møter ute i sentrum i Tromsø. Og det er en stor gruppe, som stadig øker. Vi undrer oss over hvorfor så mange kan gå rundt i byen, der alle kan se dem, uten at noen tar tak?

Det sier Jeanette Bjellmo. Hun er kollega til Angelsen, og er blant dem som to ganger i uka sørger for at unge kan komme til deres lokaler i Søndre Tollbodgate 3A og få gratis mat.

– Vi ser flere og flere unge som sliter med psykisk helse. Det er et enormt press på unge i dag, og hvis man i tillegg kommer fra en dysfunksjonell familie, så er sjansen stor for at man havner på utsiden, sier Bjellmo, og legger til:

– Og i en så stor by som det Tromsø har blitt, så er det vanskelig både å få jobb uten utdanning og komme seg inn på boligmarkedet. Og for de uten et nettverk, uten egenkapital og uten skolegang, så blir de stående på utsiden. De vrakes rett og slett i et samfunn.

– Hvorfor går de under radaren?

iTromsø møter Bjellmo og Angelsen i deres lokaler. Hver tirsdag og torsdag endres fellesrommet mellom kontorene til «varmestua». Flere titalls ungdommer kommer da for å få mat, spille spill og være sosiale med andre unge i lignende situasjoner.

– Dette er ungdommer som har gått på samme skole som alle andre barn og unge i byen her. Men hva har skjedd på veien? Hvorfor har de gått under radaren? sier Bjellmo spørrende.

Hun og Angelsen forteller at mange av dem de følger opp aldri vil kunne bli skattebetalere og leve normale liv.

– Dette er ungdom som stort sett vil være avhengige av NAV resten av livet, som kanskje aldri vil få en jobb og stifte egen familie. De er på utsiden rett og slett, sier Angelsen og legger til:

– Men hver gang noen av de vi følger opp består videregående skole, så feirer vi med kake. Men det går som regel år mellom hver gang det skjer.