Jørgen Johnsen (23) har jobbet som prestevikar i Nordreisa sokn siden begynnelsen av juli. Han er fra Tromsø og studerer teologi i Oslo.
Som alle andre prester har Johnsen fått oppleve de store kontrastene som følger med yrket.
– I det ene øyeblikket kan du møte mennesker i dyp sorg, som har mistet noen de er glade i. Det neste øyeblikket kan du møte dåpsforeldre med barn som skal døpes.
– Når livet er som det er tenker jeg at alle møter med mennesker er fint. Det å snakke med mennesker, uavhengig om de er triste eller glade, bringer meg mye, sier han.
Strikkavotter til dåpsbarnet
Johnsen skal jobbe i Nordreisa til midten av august. Han har vært i både Nordreisa og Kvænangen i løpet av sommeren, noe han trives godt med.
– Jeg har blitt veldig godt tatt imot, og jeg har fått utfolde meg som både prest og menneske.
Johnsens første gudstjeneste holdt han i Rotsund kapell. Da manglet han organist, men det ble fortsatt spilt musikk for menigheten.
– Jeg tok med meg gitaren og spilte på den. Det er kanskje litt uortodoks i Nord-Troms, men det fungerte veldig fint. Man må være litt løsningsorientert når man er prest på et lite sted, sier han.
Hans første dåp holdt han i Nordreisa denne sommeren. Dåpsbarnet fikk med seg et par strikkede selbuvotter som gave fra presten.
– Det satte foreldrene veldig pris på, smiler han.
Han har også hatt sin første begravelse denne sommeren.
– Jeg har kjent på at det er krevende. Du må holde maska og fortsatt være der følelsesmessig for menneskene som er i sorg.
– Før begravelsen hadde jeg hjertebank til tusen, men det var også en fin opplevelse. Jeg har fått oppleve at det som er fint kan være tøft, og det som er tøft kan være fint.
Dedikert strikker
Johnsen er en strikker. Han er ikke bare en som strikker av og til. Han jobber til vanlig deltid i en garnbutikk, strikker hvert ledige minutt, han lager egne mønster, har en instagram-konto dedikert til strikking og han har satt i gang et prosjekt med en strikke-podcast.
– Strikkingen er en kilde til kreativitet, også er det en fin måte for å få slappet av på, sier Johnsen.
Kirkebenken, en stor stein i skogen, en benk, bussen, trikken, ja til og med toalettet kan ved sjeldne anledninger være mulige steder hvor Johnsen kan ta fram strikketøyet.
Jublende turister
Til vanlig er det ikke mange som reagerer på at han strikker, men han kan fortelle om en tur over ferga over Lyngenfjorden.
– Det var en gruppe med franske turister som ble veldig begeistret da de så meg sittende på dekk. De jublet og sa ”Tricot, tricot!”, da følte jeg meg mer som en attraksjon enn noe annet! Menn som strikker er ikke så vanlig, men for meg er det helt normalt.
Både strikkingen og presteyrket anser Johnsen som en naturlig del av han selv.
– Akkurat som mønstrene jeg lager er inspirert av omgivelsene mine og hva jeg gjør, så legger jeg ikke fra meg presteyrket når jeg kommer hjem. Det er en del av meg.