Nobelprisvinner Knut Hamsun ga ut sin siste bok «På gjengrodde stier» i 1949, men ifølge Henning Howlid Wærp er forfatterskapet fortsatt aktuelt.
– Hamsuns kritikk av fremskrittsideologien, altså at alt fremskritt er en gode, er blitt mer aktuell i dag enn på lenge, sier Wærp, litteraturprofessor ved UiT.
Økokritiske lesebriller
Henning Howlid Wærp lanserte sin nye bok «Hele livet en vandrer i naturen» på Hamsundagene som ble avviklet 1.–4. august på Hamarøy i Nordland.
Boka tar for seg 16 av Hamsuns verk, helt fra debutboken «Sult» (1890) til hans siste utgivelse «På gjengrodde stier» (1949). Wærp har tatt på seg de økokritiske lesebrillene og lest forfatterskapet på nytt, og mener å se flere tegn i tiden på at Hamsun var inne på noe.
Han trekker for eksempel fra den danske psykologen og forfatteren Svend Brinkmann, som de siste årene har gitt ut de tre bøkene «Stå imot – si nei til selvutvikling», «Ståsteder – 10 gamle ideer til en ny verden» og «Gå glipp – begrensningens kunst i en grenseløs tid».
– Både Hamsun og Brinkmann argumenterer for fortidens dygder, hvor det å velge å gå glipp av noe er en motvekt til stadig higen etter mer. Hos Hamsun er ofte de tilfredse menneskene de som har evnen til å la være å gjøre noe, og det er et tankegods man finner igjen hos både Brinkmann og filosof Arne Næss, sier Wærp.
Naturen i fokus
Hamsun var ifølge Wærp kritisk til tanken om at alt fremskritt nødvendigvis var et gode, noe vi kan kjenne igjen fra flere debatter om plastsøppel, CO2-utslipp og bruk-og-kast-samfunnet.
Wærp tror det særlig er Hamsuns fokus på naturen som treffer den moderne leser, blant annet i romanene «Pan» (1894) og «Markens grøde» (1917).
– Noen vil si at det ligger noe reaksjonært i å se bakover, å lengte til enklere kår, mens andre igjen påpeker at det kan ligge viktige korrektiv for framtida i gamle tekster. At man ser bakover betyr ikke nødvendigvis at man vil skru klokka tilbake, men at man vil finne nye tankemåter i det gamle, sier Wærp.
Han trekker linjer fra Hamsun til den franske sosiologen Bruno Latour, som påpeker at vi allerede har nok kunnskap til å redde miljøet, men at vi mangler en følelsesmessig kobling til naturen som trues av klimakrisen. Ifølge Latour kan kunsten og litteraturen, i tillegg til naturopplevelser, kan gi oss denne følsomheten.
– Filosof Arne Johan Vetlesen mener også at en abstrakt kunnskap om naturen må byttes ut med erfaringer, og er derfor opptatt av at vi må ta med barna ut i naturen hvor de kan knytte bånd til den, sier Wærp.