Av og til skulle man tro at klengenavnet «Nordens Paris» har gått til hodet på tromsøværingene. I en by hvor moloer heller kalles med sin franske betegnelse «jete» og fortauene omtales som «trottoar» kan man fort gjøre den antakelsen, men det vil i så fall være feil.

I hvert fall hvis vi spør Erling Steenstrup, rådgiver for kulturminner i Tromsø kommune.

LES BYBILDET: Nordlysobservatoriets siste forsker

Finngam-jeteen

– Jeg tror aldri tromsøværingene har gitt seg ut for å være mer enn det de er. De tidligste opptegnelsene fra Tromsø skriver om gjestfrie og hyggelige folk og etter hvert bygde de opp en by de ville være stolte av, sier Steenstrup.

En bærebjelke i denne stoltheten har alltid vært byens nærhet til havet og de goder og farer dette medfører.

I 1898 ble det søkt om statsmidler for å bygge en molo, den såkalte Finngam-jeteen, som skulle beskytte båter som ikke fikk plass i indre havn. I dag er denne moloen bedre kjent som Sørsjetéen. Steenstrup har en teori på hvorfor man heller brukte det franske ordet.

– Det sies at det var franske ingeniører som arbeidet på moloen, så det kan jo tenkes at navnet kommer der ifra, sier Steenstrup.

Byggevedtak ble enstemmig vedtatt i Bystyret 8. november 1898, men på grunn av pengemangel kom ikke arbeidet i gang før i 1903.

Da fikk gråsteinsmurerne Arnt Flønæs og Baro Olsen oppdraget med å bygge det som allerede på bykartet fra 1903 kalles «Jeté» og som 15 år senere omtales som «Søndre Jete».

LES BYBILDET: Populære toppturer

Nysgjerrige gutter

På bykartet fra 1903 kommer det også fram en liten særegenhet. I sympati med småbåtskipperne som brukte området som si rute inn til havna, valgte arbeiderne å lage ei åpning i steinmuren et lite stykke fra land.

Det visste seg etter hvert å utgjøre en fare, særlig for nysgjerrige smågutter. I 1906 sto Finngam-jeteen ferdig.

Omtrent samtidig hadde man begynt arbeidet med Nordsjetéen som i 1932–34 ble ytterligere forlenget ut til Løkta for oppnå bedre beskyttelse av den indre havna.

«Søndre jeté» ble populær blant de promenerende, men i 1927 bruker imidlertid Mack-direktør Lauritz Bredup løslevnet i området som et argument for å opprette Ølhallen og således regulere alkoholinntaket.

Kilder: Tromsø kommune, Digitaltfortalt.no.