18. mai hengte vognmann Odd Andersen opp bisselet for siste gang. Med ham døde den siste gjenlevende utøver av vogmannyrket her i byen.

I juli 1971 skriver Bladet Tromsø at «hest og karfolk er sjelden Tromsø-kost» og på den tiden var det bare tre aktive «byhester» igjen. Kullforhandlerne og Vinmonopolet var de viktigste kundene for Arthur Olsen som ble intervjuet om tilstanden i sitt yrke.

Rolige dager

– Teknikken og maskinene overtar mer og mer – så hestene har rolige dager for tiden, sa Olsen til «Tromsøs» utsendte medarbeider.

Olsen, hesten Prins og tidligere vognmann Jørgen Stenvold var på vei ut til kunder med kull da avisa snakket med dem.

– Jeg er bare med og «leker» hestekjører, kunne Stenvold opplyse.

Lønner yrket seg?

Mens Stenvolds hest døde på slutten av 60-tallet, levde Prins i beste velgående.

– Til sammen er det bare tre hester igjen, og den ene er jeg eier av, opplyste den stolte hesteeieren Olsen.

Men å drifte en hest var nok langt mer utfordrende enn det å drifte en bil. Innkjøpsprisen i 1961 var 6–7000 kroner (vel 70.000 i dag). I tillegg skulle den fôres, stelles og gjøres rent etter.

– Når det så blir mindre og mindre kjøring for hver dag kan man sannelig spørre seg om det lønner seg å være hestekjører, eller vognmann som det kalles, spurte Olsen.

Dette var tydeligvis et spørsmål både Olsen og Andersen kom til samme konklusjon på.

Nostalgi

Før Andersen døde ble historien hans dokumentert av historiker Hallvard Birkeland og sønnen Håkon Birkeland Toft. Resultatet ble en 20 minutters dokumentar hvor Andersen får fortelle fritt. Og selv om historiene er mange og varierte, er konklusjonen klar:

– Jeg er stolt av det arbeidet jeg har gjort. Vi har gjort mange gode jobber i byen for folk, og jeg er glad for det, sa Andersen i dokumentaren «Tromsøs siste vognmann».

Artikkelen i Bladet Tromsø er signert med initialene J.H. som tilhørte vår tidligere sjefredaktør og faste spaltist her i Bybildet, Jonny Hansen. Da han førte denne artikkelen i pennen hadde han jobbet ved Bladet Tromsø i vel ett år, men viste allerede da takter til den bynostalgikeren han skulle bli.

– Litt mer hestetramp i stedet for ulende bilhorn og hylende bremser hadde vel de fleste foretrukket. Men, utviklingen kan ingen gjøre noe med, avslutter han.