Denne saken var opprinnelig på trykk 28. august 2020. Vi publiserer den på ny i forbindelse med Jaklins bortgang.
Gunnar Jaklin har blitt tildelt syv utmerkelser for sin innsats under andre verdenskrig. Onsdag formiddag ble han utnevnt som Tromsø Forsvarsmuseums første og eneste æresmedlem. Han har mange historier.
– Uten deg, Gunnar, hadde vi ikke hatt noe som helst å vise fram på museet. Du har laget alt av materiale og tegninger og bilder, og du har laget noe som folk forstår.
Hjemme hos Gunnar Jaklin (94) på «Lille Lanes» holder formann i Tromsø Forsvarsmuseum, Leif Arneberg, en høytidelig tale, med hendene pent kneppet, mens han ser stødig mot Jaklin, som lytter stille.
– For tre år siden trakk du deg tilbake, og vi i styret synes det var nødvendig at du får en påminnelse om den jobben du har gjort i alle de år, en jobb som ingen andre hadde fått til. Vi vil derfor utnevne deg til æresmedlem av Tromsø forsvarsmuseum.
– Det var jo høyst uventa, sier 94 år gamle Jaklin.
Da Jaklin tidlig på slutten av åttitallet hørte at det Arneberg var interessert i å starte et museum for å ta vare på krigshistorien til Tromsø, var han ikke i tvil: Dette skulle han være med på.
Med bakgrunn som journalist og redaktør visste han hvordan han skulle gå fram med å innhente historier, og hvordan han skulle gjøre utstillingen interessant og spennende. Og viktigst av alt: Han hadde kjent krigen på kroppen.
Da Jaklin fikk juling av en tysker
I den kombinerte kjøkken-stue-løsningen hos Jaklin, ser man ingen krigsmedaljer, ingen vegg- eller hyllespor fra heltemodig innsats under og etter andre verdenskrig. De er låst trygt inne i et skap, inne i et rom. På veggen henger det heller medaljer fra oppnådde eller antall oppnådde fjellturer.
Jaklin ser på den hjemmesnekra pokalen han nettopp har blitt overrakt som æresmedlem. Den er av teak, med et motiv av Tirpitz i midten. Jaklin innrømmer at den sikkert vil låses godt inne, denne også.
– Husker du mye fra krigen?
– Ja. Og de tingene jeg husker, de sitter ganske spikra, blant annet første gang jeg fikk juling av en tysker. Det er sånt man ikke glemmer.
Det var på sommerferie i Lyngen i 1943. En tysk tropp spaserte etter veien mens de sang «Wir marschieren gegen Engeland», og Jaklin og fetteren, som sto på den andre siden av veien, måtte trekke på smilebåndene. Det var nemlig ganske klart på det tidspunktet at tyskerne ikke kom til å marsjere inn i England.
Lederen i troppen så smilene, og han eksploderte.
– Sersjanten fløy over veien og ga oss en skikkelig en over kjeften, slik at vi datt over ende begge to. Det var en skummel opplevelse. Men de sang ikke mer på den sangen, det var det viktigste.
Illegale aviser og den raske nye sykkelen
Den dagen Jaklin fikk juling av en tysker var han 17 år, og han hadde allerede da vært aktiv i motstandsbevegelsen i Tromsø i tre år.
Da Jaklin var fjorten år, spurte nemlig faren hans om han kunne dele ut illegale aviser – aviser produsert av motstandsmannen Magne Jönsson, aviser med de siste BBC-nyhetene på norsk, som var laget for å imøtegå den voldsomme, tyske propagandaen.
Delt i inn i to små grupper, en for sørøya og en for nordøya, delte de stille ut de 130–150 A4-arkene med siste nytt fra London.
– Det eksisterer kun ett eksemplar i dag av den illegale avisa som ble delt ut i Tromsø, og den er rammet inn på forsvarsmuseet i Tromsø. De andre ble lest grundig og brent med en gang etterpå. Det var farlig å sitte inne med hemmelige aviser, du kunne risikere all verden av reaksjoner fra tysk side, sier Jaklin.
– Du var jo bare 14 år. Var du modig for alderen?
– Nei, det var så få involverte at fikk du et spørsmål om å være med, så måtte du si ja.
– Fordelen var at jeg hadde en ny sykkel som var meget hurtig. Jeg for fort mellom husene og delte ut avisene, og jeg husker enda den dag i dag alle husene jeg skulle innom. Det sitter spikra disse tingene.
Men plutselig en natt ble en fra den andre gruppa, Sigmund Stenersen, borte mens han delte ut aviser. Ingen vet hvor han tok veien, og ingen har sett han siden. Jaklin tenker at han høyst sannsynlig ble tatt av Gestapo eller bare ekspedert til Tyskland. Det var etter den episoden at Jaklin forsto alvoret.
– Visste mammaen din om at du delte ut aviser?
– Nei, det gjorde hun nok ikke. Men jeg var heller ikke klar over at dette var noe jeg risikerte livet for – ikke før far min sa at «nå må du kutte ut med en gang, for nå er det for farlig».
Styggelig mange mil over til Sverige
I 1944 ble det for farlig for Jaklin og faren hans å være i Norge. Nettet hadde snørt seg sammen rundt motstandsmennene, og etter det som hente med Stenersen ble det tydelig at noe var i gang. Etter noen dager med forberedelser, i dekning hos skoledirektøren, fikk de tak i en drosjebil som kjørte dem til Øverbygd. Derifra begynte de den to og en halv dagers-marsjen over til Sverige.
– Jeg vet ikke hvor mange mil det var, men det var styggelig mange. Da vi kom oss velberga over grensa, havnet vi i en sameleir og ble fraktet med motorbåt videre til Torneträsk for å ta jernbanen videre.
Framme i asyl i Sverige var Jaklin akkurat gammel nok til å havne i militæret, eller i polititroppene – et kamuflasjeord for infanterihær. Styrken skulle brukes dersom de 300.000 tyske soldatene i Norge ikke ga seg frivillig når selve Tyskland kapitulerte. På den tiden var det nemlig begynt å bli klart at Tyskland ikke ville vinne krigen.
– Kan du fortelle om hva som skjedde da du kom tilbake til Norge, etter at krigen var over, spør datter Gunn Sissel Jaklin.
– Jeg var en del av en gruppe som hadde som oppgave å plukke ut gestapofolk. Vi hadde gode hjelpere i fylket som pekte de ut, de hadde stort sett gjemt seg bort i avdelingene til den tyske hær. Vi tok 63 i Troms, som ble overlatt til engelskmennene, en del ble fengslet og en del ble plassert i fangeleir på Krøkebærsletta.
– Et kapittel vi må være ferdige med
En av dem som Jaklin var med på å fange, var torturisten Zielinski, som var kjent for sin råskap mot norske fanger i Tromsø.
– Jeg har en mistanke om at gestapo-folkene slapp for lett unna i engelsk fangenskap. Ikke lenge etterpå kunne de spasere rundt som frie folk igjen.
Det var ubehagelig å tenke på at de skulle slippe unna uten straff. Jaklin hadde jo litt anelse om hva de hadde gjort, noe han har fått bekreftet senere.
– Den råskapen Gestapo viste mot dem som ble tatt til fange, er enestående i Norges historie. Fanger ble banket til de ikke hadde et helt bein igjen i kroppen, og en fikk sparket av leggbeinet i ren tortur.
Navnene sitter fremdeles klistra i hodet, detaljer har skrudd seg fast. Jaklin kan møte ansikter i gata og så slår det han: Aha! Han der gikk med et stort NS-merke på jakkeslaget.
– Men det er ikke så mange av dem igjen, de heller.
– Hva føler du når du ser noen du drar kjensel på?
– Jeg føler ingenting lenger. Alt det der er over. De har fått sin straff, så det er vel et kapittel vi må være ferdige med.
80 år siden krigen kom
I år er det 80 år siden krigen kom til Norge. Alle de selvopplevde historiene Jaklin sitter igjen med, er en av grunnene til at han ønsket å være med på å lage et museum – for at det som skjedde under krigen i Tromsø ikke skal bli glemt.
– Har du hatt noen etterreaksjoner senere i livet på det du opplevde under krigen?
– Nei, heldigvis var jeg ikke klar over da hvor farlig det var det jeg holdt på med.
Jaklin tenker seg om og trekker på smilebåndet:
– Den forholdsvis lille gutten på den raske sykkelen, han var det ikke bare å få tak i.