Derfor ble det som kanskje var Eliteserien mest attraktive norske fotballspiller etter sesongslutt i fjor værende i Tromsø. Tross at bosmanspilleren satt med en mengde tilbud i inn- og utland.

Det fantes knapt en norsk toppklubb som ikke sjekket muligheten for å signere Åsen, også på Rosenborg-brakka spurte man seg om trønderen igjen kunne være noe å hente «hjem», og det er ingen hemmelighet at Brann lenge førte an i racet. Men det var på Alfheim han kom i mål.

– Jeg visste hva jeg gikk til da jeg signerte ny kontrakt. Det var gode samtaler med Simo (Valakari). Utfordringen var at vi har ligget i bunnen i tre år. Det er på tide å komme seg oppover tabellen, gi byen og supporterne noe annet enn å bite negler på senhøsten. Det er veldig givende på den måten, og på den måten Simo vil spille fotball på, begrunner Gjermund Åsen.

– Hadde du blitt her om dere hadde hatt en annen trener?

– Nei. Aldri.

Topper statistikkene

Selv mener Tromsø-trener Simo Valakari at Åsen er «fundamental» i Tromsøs fotballspill. Hvordan det helst skal være, leser du best av statistikkene:

Ingen av Eliteserielagene har så mange pasningsforsøk (3106) og vellykkede pasninger (2613) etter seks runder som Tromsø, neste lag (Odd) er henholdsvis nesten 300 og 250 pasninger bak på de samme skalaene, og i sin utvidede indreløperrolle får Åsen mye av både ballkontakt og frihet.

Og ingen har flere enn hans syv målpoeng – fem målgivende og to scoringer – i Eliteserien. Toppscorer Marcus Pedersen (Strømsgodset) matcher Åsen med syv fulltreffere, men der Pedersen har snakket om at han ønsker seg ut av landet og ligaen igjen, koser Åsen seg som mest i den hvite garderoben med de myke, røde putene på Alfheim.

Eller i «TIL-kollektivet» der han bor sammen med lagkameratene Mushaga Bakenga og Christian Landu-Landu.

– Jeg har det kanskje at jeg vil oppleve nye ting, men jeg  ikke. Det er enda mer givende å være med på å bygge opp noe. Med en trener som er litt «gæren» og prøver forskjellige ting. Å dele garderobe med vennene mine, bygge noe med dem, oppnå noe med dem, gir meg ekstremt mye. Helt siden jeg var i Strindheim i tidlig junioralder har garderoben vært det viktige for meg. Jeg hadde det slik i Rosenborg også, og i Ranheim var det noe helt ekstra, beskriver Gjermund Åsen.

Avslo RBK

Såpass ekstra var det – på Extra Arena i trondheimsbydelen Ranheim – at Åsen sa nei til Rosenborg to ganger. Klubben ga ham Eliteseriedebuten som junior i 2010 og totalt 13 ligakamper, men det som er drømmen for alle fotballspillende trøndere, ble aldri noe skikkelig virkelighet for Gjermund Åsen.

I 2012, etter en periode på utlån til Ranheim, ville daværende Rosenborg-trener Jan Jönsson omsider satse på midtbanespilleren – som venstreback. Da forsvant Åsen ut til høyre, østover, på bykartet. Han var 20 år og sa at det å være back «passer ikke meg» til Jönsson og sportssjef Erik Hoftun.

Løsningen ble permanent overgang til Ranheim, selv om nei til Rosenborg-lønn også betød at han ikke hadde råd til å bo i sin egen leilighet. Han leide ut den og flyttet hjem på gutterommet ett års tid før han skaffet seg jobb ved siden av og fikk hverdagen til å gå rundt.

– Penger har jeg aldri brydd meg om. Det hadde gått litt i stå i Rosenborg, så det var det som krevdes for å få utvikling på banen igjen, da må du ta valg utenfor. Da jeg ble spurt om å spille venstreback, kjente jeg hele kroppen og motivasjonen visnet. Det ville tatt knekken på meg som fotballspiller. Så det valget der; gå ned i lønn, flytte hjem, leie ut leiligheten og gå ned en divisjon, ga meg mye lærdom om meg selv. Om hva som er viktig for meg, sier Åsen.

Ville rykke opp med Ranheim

Derfor avslo han på nytt Rosenborg sommeren 2014. Kåre Ingebrigtsen hadde blitt trener og skulle bygge sitt første mesterlag rundt trønderkompisene Jonas Svensson, Fredrik Midtsjø, Ole Kristian Selnæs og Pål André Helland.

Gjermund Åsen fikk også tilbud om Lerkendal-retur og kontrakt på to og et halvt år, men ville ikke reise fra kompisgjengen.

– Kåre som trener hadde passet meg bra, men da hadde han bare seks måneders vikariat. Det var usikkert hva som skjedde etter det, og vi lå i toppen av Obosligaen – igjen – med Ranheim. Da trodde jeg vi skulle klare opprykket. Hadde en seiersrekke på 10-11 kamper i mai. Det var for stor risiko, og jeg ville klare det med Ranheim, begrunner Åsen fire år senere.

Bydelsklubben kom seg aldri til Eliteserien den gangen, men greide det sensasjonelle opprykket i fjor.

Og det var ikke utenkelig at Gjermund Åsen kunne droppet både Tromsø, Brann og andre tilbud for å bli Ranheim-spiller igjen.

– Veldig aktuelt

Investorene var klare for å betale en fulltids «profflønn» til Åsen, men både for klubben og spilleren var det uaktuelt å gå imot prinsippene om at man skal jobbe eller studere ved siden av.

– Ranheim var veldig aktuelt. Jeg var i møte med Lidahl (Frank) og sparebanken om jobb der. Jeg følte meg privilegert og smigret over at de sydde sammen så mange møter på så kort tid. Men hadde jeg reist til Ranheim, skulle jeg levd akkurat som en ranheimsgutt, fastslår Åsen – som typisk nok scoret to da Tromsø møtte gamleklubben nylig.

Kjenner aldri press

Han fremstår nesten litt bohemaktig, ikke fordi han er skjeggete og tatovert, men først og fremst i kraft av sine veivalg i fotballen – og sin lekne spillestil. Åsen snakker gjerne om ambisjoner, men er ikke så opptatt av karriere og skiller mellom de to begrepene.

Og han er typen som aldri kjenner på press eller frykt eller konsekvenser av å gjøre feil på fotballbanen.

– Når jeg går ut på banen, gjør jeg det jeg elsker mest i hele verden. Når folk tenker at «gjør jeg den feilen eller den feilen», hva er det verste som egentlig kan skje? At du er dårlig et halvår, og klubben vil ikke ha deg lenger? Okay, du må starte å studere eller jobbe. Du får et vanlig A4-liv. Og det er da ikke så ille! Det får du etter fotballen, uansett, forklarer Åsen om sin egen tilnærming.

Selv om han er lettbent som type, litt som løkkespilleren som ble proff, har han gjennom hele karrieren vært opptatt av å trene mye.

Det skjedde noe da Rade Prica fortalte ham i Rosenborg-tiden at Åsen hadde alt som krevdes, minus det fysiske. I Ranheim måtte han plusse på det defensive for ikke ryke ut av laget, og i Tromsø har han jobbet enda mer med «motoren».

Julaften-trening med Northug

Det er derfor Simo Valakari mener Åsen er så vanskelig å spille mot; han har både løpskapasiteten og evnen til å låse opp et forsvar.

Litt av forklaringen ligger kanskje i (den sanne) historien om at på julaften i Trondheim for noen år siden møtte langrennsløper Petter Northug én annen person som også brukte dagen på treningsstudio: Fotballspiller Gjermund Åsen.

– «Offseason» er artig, du kan møte gamle venner og dra på julebord. Da er jeg sånn at jeg trener knallhardt samme dag, og løper de samme intervallene på ny dagen etter, bare bedre. Du må ha den arbeidsmentaliteten i bunn. Jeg tror ikke det er så mange som trener mer og bedre enn meg i desember av fotballspillere. Det har jeg nok fra Ranheim-tiden. Du må være best på det som er gratis, trening er gratis.

Bare én ting har tatt knekken på kreftene til Åsen: Den ene dagen i livet han prøvde seg som lærervikar i grunnskolen...

– Men jeg har iallfall en jobb-CV, antagelig som den eneste i Tromsø, kontrer Gjermund Åsen med et smil.