Ved siden av vakre scoringer, har vi allerede merket oss noen absurde situasjoner som har oppstått.
1. Trusler om represalier mot spillere
Det er ikke bare demokratier som deltar i VM, også land med mer diktatoriske styresett liker fotball. Zaire – dagens Kongo – deltok i 1974, og gjorde det sant å si ikke spesielt bra. Etter et 2-0-tap mot Skottland, røk de på ydmykende 9-0 mot Jugoslavia.
Landets diktator var den mildest talt eksentriske Mobutu Sese Seko, som ikke lot seg avbilde uten sin lue av leopardskinn og som ellers var kjent for å ha arrangert boksekampen «rumble in the jungle» mellom Muhammad Ali og George Foreman.
Despoten var ikke begeistret over nederlagene og truet laget med at de ikke fikk komme hjem om de tapte med mer enn fire mål mot stjernene fra Brasil i siste kamp. Med fem minutter igjen på klokka og 3-0 i sekken, tok panikken backen Mwepu Ilunga: Brasil hadde fått frispark på 22 meters hold og Ilunga sto i mur.
Med et blikk på stadionuret (det var ikke vanlig å legge til mye tid den gangen) stormet han ut av muren før frisparket ble tatt, og beinet ballen så langt han klarte. For den jevne tilskuer var dette noe av det mest absurde de hadde sett, og hendelsen ble forklart med at Ilunga ikke forsto at det var Brasils frispark. I virkeligheten var dette en desperat manns handling – som i og for seg ble kronet med hell, da kampen ebbet ut med 0-3.
Saudi-Arabias spillere i årets VM har i alle fall betydelig bedre betalt enn Zaires tropp i 1974, som fikk utbetalt nøyaktig kr 0,- på deling fra sin misfornøyde statsleder. Men også i dag kan det få konsekvenser å ikke prestere for landet sitt. Adel Ezzat, lederen for det saudiarabiske fotballforbundet, uttalte like godt etter 0-5 mot Russland: «Flere spillere vil bli straffet», før han navnga keeperen Al-Mayouf, spissen Al-Sahlawi og forsvarsspilleren Hawsawi spesielt.
Jeg kan ikke helt tenke meg at det med dette er blitt veldig rift om å komme inn på førsteelleveren, men laget tapte bare 1-0 mot Uruguay, så det er mulig trussel om straff har noe for seg.
Sett fra VM-sofaen: Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig
2. Harry Kane i Stalingrad
Overskriften kan høres ut som en ungdomsroman fra femtitallet, men faktum er at England her forleden spilte kamp i Volgograd. Byen het tidligere Stalingrad, og var under andre verdenskrig åsted for verdenshistoriens største og kanskje mest avgjørende slag. Ved Volgas bredd ble den tyske krigsmaskinen stanset.
Rundt to millioner mennesker mistet livet, og de falnes offer er ikke blitt glemt. Her finner vi for eksempel en 85 meter høy statue kalt «Moderlandet kaller» til minne om slaget. De 200 trinnene opp til statuen symboliserer dagene slaget varte, og i nærheten er den legendariske skarpskytteren Vasily Zajtsev begravet. Det var derfor høytidelig da representanter fra den britiske ambassaden la ned krans ved den evige flamme, som er lokalisert ved statuen.
England har som kjent utnevnt angrepsesset Harry Kane til kaptein. Kane, som kanskje er utstyrt med det mest engelske utseende noen engelsk spiller har hatt siden Nobby Stiles, er ikke kjent for å være noen ordkunstner av rang. Dette har de færreste brydd seg om, siden hans varemerke er å score mål til morgen, middag og kvelds.
Innsatsen hans på pressekonferansen i Volgograd før gruppekampen mot Tunisia, var likevel bemerkelsesverdig. Da en journalist spurte han om betydningen av å spille kamp i en by som har vært gjennom en så total ødeleggelse, svarte den karismatiske måljegeren: «Historien, ja, den er som den er».
Etter denne dypsindige analysen, scora han selvsagt to mål dagen etter.
Sett fra tribunen: «Han er en drittsekk, men han er vår drittsekk»
3. Bytte trøye med dommeren?
Når vi først er inne på Stalingrad og England, er det umulig i VM-sammenheng ikke å sveipe innom et av de mest omdiskuterte mål som er blitt scoret i et sluttspill. I 1966 møtte vertsnasjonen England Vest-Tyskland i finalen, og med 2-2 etter ordinær tid, måtte det ekstraomganger til.
Spissen Geoff Hurst smelte en ball i tverrligger og ned på mållinjen, men den sovjetiske linjemannen Tofiq Bahramov dømte mål. Selv om Bahramov er gått inn i den engelske fotballfolkloren som russisk, var han fra Aserbajdsjan, hvor et stadion er oppkalt etter han.
Tyskerne har alltid hevdet at ballen aldri var over linja. En kjent historie om linjemannen er at da Bahramov ble spurt på sitt dødsleie om ballen faktisk var over linja, svarte han bare med ett ord: «Stalingrad».
Hvorvidt den historien er sann, er like uavklart som om ballen faktisk var inne den solrike dagen på Wembley i 1966. I dag ville vi fått det avgjort med målteknologi, og nytt for året er også videodømmingen – VAR. VAR sørger åpenbart for flere riktige avgjørelser, men det gjør noe med spillets umiddelbarhet at dommeren kan løpe av banen for å se reprisene som oss andre.
Desto mer interessant er påstanden fra Marokkos midtbanespiller Nordin Amrabat, som etter landets 1-0 tap for Portugal gikk ut og sa at dommer Mark Geiger ba om å få drakten til Cristiano Ronaldo etter kampen. Dommeren har benektet dette, og FIFA har gått ut med sin støtte til den amerikanske kamplederen. Det er likevel grunn til å frykte at påstanden vil henge med Geiger, uten at vi har fått svar på om Ronaldo faktisk ville ha dommertrøyen i bytte.
Det er med noe melankoli vi får venne oss til tanken om at det aldri mer vil bli diskusjon om en ball er over linja eller ikke i et VM, uansett hvor kampen blir avholdt og uansett hvilke spillere dommeren beundrer.