Sett fra tribunen

Egenmelding: «Plukke neper med svigermor»

I det øyeblikket damene flytter inn, blir det ferier, familiebesøk, parmiddager, jubileer, gardinshopping, hundelufting, foreldremøter, skoleavslutninger, barnesykdommer og korpsturer til Narvik.

Ronny Bratten 

sport

Jeg har holdt på med lokalfotball som hobby i mer enn 20 år. Først mange år som benkesliter og nå som trener for Ullsfjord SK fra hjembygda mi. Denne helga skal vi spille lokalderby mot Skognes, fra motsatt side av fjorden.

På trening fikk jeg plutselig beskjed om at en av spillerne mine ikke kan møte til kamp. I og for seg ikke så uvanlig, da spillere i 5. divisjon ofte har mer eller mindre gode grunner for å ikke stille opp. Det spesielle denne gangen var beskjeden om at spilleren min har reist til Gran Canaria for å delta i TV-programmet Love Island!


Einar (23) fra Tromsø jakter kjærligheten på «Love Island»

Einar Øien er lektorstudent og bor i Tromsø, men er opprinnelig fra Hamarøy i Nordland. Nå kjemper han om kjærligheten på TV3s nye storsatsning «Love Island».

 

For den uinnvidde TV-titter er dette et program hvor unge, delvis avkledde, mennesker surrer rundt i Syden for å finne en kjæreste. Som det heter på TV3s hjemmeside: «Love Island er et datingprogram hvor utvalgte kvinner og menn bor sammen i en luksuriøs villa. Målet er å finne kjærligheten.»

Etter å ha sett første programmet min spiller deltok i, og krysset fingrene i det skjulte for at jentene i luksusvillaen ville gi han en kald skulder slik at han kan reise hjem og spille 5. divisjon igjen, måtte jeg innse at vår mann nok er tapt for resten av årets kamper.

At vi har mistet en mann til et program, hvis bærende idè er at folk skal finne kjærligheten, er i grunnen nokså logisk, da kvinner sannsynligvis er den enkeltstående viktigste årsak til spillerforfall i divisjonssystemets bunnsjikt. Den treneren som kan mønstre 11 single mann, kan prise seg lykkelig.

I det øyeblikket damene flytter inn, blir det ferier, familiebesøk, parmiddager, jubileer, gardinshopping, hundelufting, foreldremøter, skoleavslutninger, barnesykdommer og korpsturer til Narvik.

Dette er eksempler på forfall som må anses som akseptable. At spillere har mulighet til å ivareta et normalt familieliv, kan på ingen måte sies å være urimelige krav i 5. og 6. divisjon. Det som gjør kampdagene uforutsigbare, er dog de spillerne som i siste liten gir beskjed om at de ikke kommer.

Jeg hadde for eksempel en medspiller på slutten av nittitallet, som var en kunstner når det gjaldt å komme opp med gode unnskyldninger. Hvis han ikke holdt seg til velprøvde klassikere som forkjølelse og magetrøbbel, var det alltids mulig å påberope seg oljelekkasje på bilen, tom tank eller skrapet bankkonto.

En lørdag holdt han seg hjemme fordi han «tråkket på en lekebil på tur til toalettet om natta, og vrikket ankelen». Han må i tillegg hatt inngående fysiologikunnskaper, for han hevdet ofte at han hadde skader på kroppsdeler og muskler jeg ikke en gang ante eksisterte. Det ironiske var at når han først stilte på kamp, var han den hardeste neglen man kunne støte på.

Med fotballsko på, kunne han ikke settes ut av spill av en bulldoser en gang om man prøvde. Derimot la gruskamper og lange bortekampturer en solid demper på lysten til å spille. Og regn. Han spilte aldri i regn.

En annen medspiller dukket ikke opp på hjemmekamp. Da treneren ringte han for å spørre hvor pokker vår fryktede venstreving befant seg, kunne laglederen til sin overraskelse konstatere at storscoreren var dratt til Malangen for å plukke neper sammen med sin svigermor.

Det viser seg at noen ting ikke har forandret seg i de lavere divisjoner. Tekstmeldinger fra spillere på kampdagen er alltid en prøvelse. Det er med en betydelig dose nervøsitet man sjekker telefonen. Ikke helt sjelden meldes det om plutselige influensautbrudd, overraskende innkallinger til jobb, eller rett og slett meldinger som «jeg er på nachspiel og kan ikke komme på kamp».

Disse situasjonene oppstår helst på forholdsvis lavt sportslig nivå, men også i høyere divisjoner hender det at spillere forsvinner for de underligste ting. Steven Ireland skulle i 2007 spille EM-kvalifisering for – ikke så veldig overraskende, navnet tatt i betraktning – Irland. Ireland fortalte landslagssjef Steve Staunton at mormoren var gått bort, slik at han fikk fri fra kampen.

Irsk presse oppdaget imidlertid at Irelands mormor levde i beste velgående, hvorpå Steven forklarte at han hadde sagt feil: Det var farmoren som hadde forlatt vår jordiske jammerdal. Problemet var bare at også hun i aller høyeste grad var i live.

Den siste forklaringen Ireland kom med var at hans bestefar hadde giftet seg på nytt, og at det var bestefarens nye hustru som var død – noe som heller ikke viste seg å være riktig. Steven Ireland fikk aldri mer spille for det irske landslaget.

Den engelske spilloppmakeren Paul «Gazza» Gascoigne forlot på sin side en gang en treningskamp for Middlebrough i pausen, og tok seg en kjøretur med lagets buss, fortsatt iført fotballsko. Akkurat det har jeg ikke opplevd maken til, selv i tromsfotballens rareste forgreininger.

Da er det, tross alt, bedre å miste en spiller til nepeplukking i Balsfjord eller kjærlighetsjakt på Gran Canaria.